Kara på karet

Slitent «rierkar» i begynnelsen av restaureringen, Rolf Hammeren t.v. og Morten Svendsen. Foto: Ole-Kr. Hammeren

Gled dere – nå kommer filmen

En knallblå februarhimmel hvelver seg over tretoppene. Sola varmer bare så vidt. Det er matpause på hogstfeltet. «Dokka» napper ut en munnfull tørt fjorårshøy fra striesekken. Det lyder et lite klemt fra bjella hver gang hun bøyer seg ned etter mer. Tømmene er lagt pent sammen tvers over hesteryggen. Motorsag og traktordur har stilnet, kara sitter rundt bålet. Morten skrur korken av termosen og heller opp kaffe, spør om Ola vil ha, men han har sjøl. Rolf steiker egg og flesk i steikepanne rett i flammene, det freser og lukter godt. Her sitter alle på stubber og balanserer brødskiver og kaffikopp på buksekneet, skrur termoskorken av og på med ei hånd og legger finkløyvd ved på bålet med den andre. Noen passer på svartkjelen med smelta snø og kaffe, så «sukkerdråpa’n» ikke koker over. Det er stilt i skogen, og praten er logn.

Filmen «Fra treet i skogen til lensekar ved Bingen» forteller historien om hvordan et nedslitt steinkar ute i Glomma blir tilbakeført til sin opprinnelige form, om tradisjonshåndverk tatt i bruk av en gjeng dyktige entusiaster, og om hvordan norsk kulturminnevern bæres av frivilligheten. Bingen Lenseminneforenings filmprosjekt startet i februar 2015. Igjennom 6 år har hele prosessen vært fotografert og filmet, helt fra hogging av laftetømmeret til den siste stokken festes i toppen på attholdskaret i stengelensa fra Vestby til Hammeren.

Arbeidet i skogen filmes

Lenseminneforeningens utegruppe fikk anvist hogstterreng av Vebjørn Oppegaard Pollen, rådgiver for skog i gamle Sørum kommune, som ville gi Lenseminneforeningen alt tømmeret vi trengte til prosjektet. Filmen begynner i skogen:

Terrenget er bratt og kollete, og snøen ligger tungt over landskapet. Her må man bruke truger eller stabbe i djupsnø. Vi ser Nils og Morten slepe hver sin pulk oppover i det bratte lendet med motorsager, drivstoff, økser og annet utstyr. Hogginga kan begynne. Om lag 115 furustammer i 12-15 m lengder skal felles og kvistes. Tre etter tre faller og blir liggende spredt i det ulendte terrenget. Det blir brukt både hest og traktor for å få fram tømmeret til velteplassen lenger nede i skogen. Rolf Hammeren er vant til å kjøre traktor i vanskelig skogsterreng. Hans datter Frida bruker vinterferieuka si for å kjøre fram tømmer med hest og lundedrag. «Dokka» tar i for å komme fram, her går det unna! Frida må løpe ved siden av, men hun er 17 år og lett på foten, og tømmene holder hun i fast grep. På velteplassen blir tømmeret lagt utover, og barkinga kan begynne. Alt skal håndbarkes, så her må det forsterkninger til. Utegruppa får hjelp fra Fetsund Lenseminneforening, Gansbrukets Venner og flere frivillige fra Sørumsand, bl.a. noen flinke ungdommer fra Voksenopplæringen og Frivilligsentralen.

I september året etter, da kornåkrene stod modne og tømmeret hadde fått tørke, ble alt samlet opp og hentet på tømmerbil med henger og fraktet ned til Fløterbrakka på Vestby. Karet ble målt, vinkler registrert og fotografert. Råd ble innhentet fra fagfolk på Norsk Bygningsvernsenter på Muséene i Akershus. Ole Jakob Holt var med oss en dag og ga gode råd om prosessen videre.

Arbeidet ute på elva filmes

Tidlig på vinteren 2017 kunne selve arbeidet ute på lensekaret starte. Hvor mye av karet måtte tas ned? Det viste seg at alt av påleverk under vann var godt bevart og trengtes ikke å byttes ut, men alt trevirke over vann var sterkt medtatt av isgang, elvestrøm og av «tømmertrøkken» gjennom mange fløtersesonger. Alt av laftetømmer og pålekonstruksjoner var råttent, og måtte fjernes helt ned til vannivå. Dette ble kjørt inn til land og destruert. All synlig stein inni karet måtte tas ut og mellomlagres på nabokar, den skulle jo legges tilbake i karet. Utegruppa fraktet nytt tømmer ut til karet ved å slepe stokk for stokk etter seg utover på isen. Og var det ikke is, så rodde de tømmerstokkene ut. Alt arbeidet foregikk ute på elva. Det ble brukt tømmerkran, traktor og etter hvert gravemaskin, og dette utstyret stod bundet fast med kraftige stropper på en stor lekter lånt fra Fetsund Lenser. Arbeidet var både tungt og tidkrevende, og det har tatt mye lengre tid enn det vi trodde opprinnelig. «Det er ælva som bestem- mer», pleide arbeidsleder Morten Svendsen å si, og det fikk utegruppa virkelig erfare.

Under vårflommen hvert år var det umulig å være utpå karet, for vannet steg raskt over den nederste delen de holdt på med. Laftinga oppover
karkista var akkurat litt i forkant av flom-men, men så måtte de gi seg og vente til vannstanden gikk ned. Lekter og traktorbåt kunne bare lånes fra Fetsund om vinteren, for ellers brukte de utstyret selv. Vi som vokste opp ved elva, visste fra før at reparasjoner av lensekar nettopp foregikk vinterstid, mellom «sluttrensken» på høsten og vårflommen året etter. Da var alt tømmeret fløtt, og isen la seg. Det var litt dårlig med is denne gangen, men «kara på karet» hadde både robåt og motorbåt.

Tradisjonshåndverk

Bingen Lenseminneforening har visst fra første stund at denne typen lafting, hvor alt arbeidet måtte foregå ute på Glomma, ville være viktig å formidle for kommende generasjoner. Alle som har vært med i denne prosessen, har lært og fått overført kunnskap om selve håndverket fra egne fedre og bestefedre, fra slektninger og naboer. Det aller meste av det «gamlekara» ved Bingen lenser visste og gjorde, det veit og kan generasjonen etter dem også. De har det i blodet. Rolf Hammeren, som er én av «kara på karet», begynte «på ælva» da han var 16 år, og var med «ælvekara» helt til fløtinga ble avviklet i 1985. En vinter var han med og repar-erte et tilsvarende steinkar. Utegruppa har lang erfaring fra egne jobber som tømrer og snekker, maskinholder og gårdbruker og har selvfølgelig «alt» som trengs i egne verksted og uthus. Enklere det enn å «flyge sta’ og kjøpe støtt…»

Hvem er «kara på karet»?

Tømrer Morten Svendsen har vært arbeidsleder for Ole-Kristian Hammeren, Nils U. Hagen, Helge Hestvik, Rolf Hammeren og i siste periode også Vidar Hellerud. Disse karene har ikke bare den nødvendige tradisjonskunnskapen, men også den praktiske erfaringen fra egne yrker – hvordan håndtere en gravemaskin, ei tømmerkran, hvordan manøvrere ulike båttyper. De må kunne skru på en motor, tette lekkasjer og skifte ut en slange som plutselig ryker. De må også kunne forholde seg til å jobbe ute på Glomma, der elvestrømmen er konstant, og hvert skritt må være gjennomtenkt.

«Gamlekara» var ikke underlagt noe HMS, redningsutstyr fantes ikke, og de tilpassa arbeskle’a sine etter årstidene – «blåbukse, blåbluse og sommarsskyggelue» når sola stekte ute på tøm-merlanningen, og lovotter med stive gummivotter utapå og vinterskyggelue med øreklaffene nede mot iskald vind og nordasno. «Kara på karet» fikk låne varmedresser, hjelmer med hørselvern og vernestøvler fra Sørum Frivilligsentral hvis de ønsket. De fleste brukte egne ytterklær, som allerede var i bruk privat. Lenseminneforeningen sørget for redningsvester, redningsbøyer og kasteliner, foruten selvsagt førstehjelpsutstyr og båre i Fløterbrakka.

Prosjektleder for prosjektet har vært Helge Njaa, og styremedlem Terje Bøe har vært koordinator, mens under-tegnede har skrevet søknader og skaffet penger, både til selve restaureringa og til filmen, besøkt «kara» når de trengte en kringlebit etter matpakka si, og i tillegg sørget for foto og filmopptak når det var aktuelt. Vi har hatt dyktige folk med oss helt fra første øksehogg i tømmerskogen til siste laftestokken ble lagt på, og karet stod ferdig. I tillegg må utegruppa berømmes for å ha tatt mange flotte bilder selv igjennom hele arbeidsprosessen. De har hatt teft for hva som har vært spesielt viktig å formidle i en dokumentarfilm – og det er fordi de hele tida har visst at den jobben de har drevet med i disse 6 årene, vil få stor betydning i det videre arbeidet med en endelig fredning av Bingen lenser.

Lage film – hvordan får man gjort det?

«Et bilde forteller mer enn 1000 ord» sies det. Filmen som Lenseminneforeningen har laget, er ment å være en infor-masjonsfilm, en historiefortelling og ei opplevelsesreise. Den skal kunne vises på ulike nivåer i skolen, på muséer og i media, og være tilgjengelig for kjøp av interesserte. Filmen skal være verdiskapende, dvs. den skal gi Lenseminneforeningen inntekt til videre drift. Egeninnsatsen har vært stor i dette prosjektet, både praktisk og administrativt. Allikevel har vi måttet budsjettere med utgifter, slik man alltid må. Foto og film underveis og selve klippingen er honorert etter avtale. Bingen Lenseminneforening har etter søknad fått gode tilskudd fra både tidligere Sørum kommune og Norsk Kulturråd. Det har vi satt stor pris på.

Bingen og Fetsund Lenser – verdensarv!

Bingen Lenseminneforening har hele tida arbeidet for at folk skal få øynene opp for hvilket viktig kulturminne Bingen Lenser representerer. Når nå ett av de ti steinkarene i attholdslensa ved Bingen står ferdig, så skal «kara på karet» ha honnør og heder. Deres utrettelige arbeid gjennom 6 år vil også ha stor betydning for at det samlede fløtingsanlegget ved Bingen og Fetsund Lenser skal få sin plass på UNESCOs verdensarvliste. Til nå har Norge 9 verdensarvsteder på lista. Ett av 10 kriterier må være oppfylt: «Å være et fremragende eksempel på en type bygningsmessig, arkitektonisk eller teknisk samhandlende helhet eller landskap som illustrerer et betydelig utviklingsnivå i menneskenes historie». Den lange historien om vann og tømmer i distrikt 8 av Glommavassdraget, Bingen og Fetsund, skulle kunne kvalifisere.

Sikre deg filmen «Fra treet i skogen til lensekar ved Bingen» når den kommer i høst, og bli med «kara på karet» på arbe’ i tømmerskauen og ei opplevelsesreise ut på Glomma!

Her kan du få en liten forsmak på filmen. Musikken er komponert av Justin R. Durban.

Jørgen Kirsebom (49) er bosatt på Norum i Sørum og er frilansfotograf. Han har vi ofte sett med kamera på konserter på Skansen og andre steder «der det skjer noe». Jørgen er en meget dyktig natur- og landskapsfotograf og står gjerne grytidlig opp for å vente med kamera på reven som jakter i grålysningen, eller orrhaneleiken innpå myrene. Han lager utendørs fotoreportasjer fra konserter og eventer, tar bryl-lupsbilder og portretter. Jørgen sier: «Jeg ønsker å dokument-ere det som er ekte… og vise fram folk, situasjoner, hendelser som oppleves som virkelig». Derfor har han etablert sitt eget firma, som heter Really. I kjølvannet av Nordlisaken, som forskrekket mange, både kulturminnevernere og folk flest, startet han opp nettsiden Opplev Sørum for å vise at Sørum har en spennende historie, og er rik på kulturminner og at Glomma og bygda har utallige flotte steder å oppsøke. Jørgen har tatt mange bilder underveis i prosessen ute på lensekaret, langs elva, i tømmerskogen med fine portretter av Utegruppa i allslags arbeid. Han uttaler: «Bingen lenser er et av de vik-tigste kulturminnene som fins i Norge, og det er noe som folk flest ikke er klar over. Det har vært fint å kunne være med på å gjøre Bingen lenser mer kjent. Jeg har også likt å ta bilder av «kara» i arbeid, og jeg innså at alle sammen var irriterende mye sprekere enn meg, selv om de jo var mye eldre!»