”Jeg tror Pensjonatet ligger bortover den gaten, sier Anne Turid og peker til venstre.” Vi var på Preststranda, administrasjonssenteret i Drangedal kommune. Her bor 1245 sjeler med et vakkert utsyn over innsjøen Toke.
Skrevet av Jack Tveter
Vi var på jakt etter nok en klubbil, til EAC`s (Eight Amcars Club) utrolige samling. Slike turer har det vært hundrevis av, men det er alltid med en viss spenning en leter frem nye objekter, og denne gangen var det litt spesielt.
Historien starter noen uker tidligere, hele sommeren har vi på Knatten i Sørum, klubbens bilsenter, åpent i helgene for besøkende. En søndag i juli 2010 hadde vi besøk av Stig Garsjøen, en kar som bruker svært mye av sin fritid på å reise rundt i landet for å fotografere biler og rester av sådanne ute i naturen.
”En slik bil har jeg fotografert en gang, jeg husker den hadde en stor W på koffertlokket. Det bildet må jeg se om jeg kan finne igjen. Det vil ta litt tid, da jeg har Ca 4500 bilder og ikke husker på hvilke tur og hvor hen jeg så bilen”.
Stig ble svært oppglødd, da vi fortalte at disse bilene fra Willys i Aero-Serien var svært sjeldne på verdensbasis, og at den han nå så hos oss antagelig var Europas eneste.
Noen uker senere kom Stig tilbake og hadde med seg 6 bilder tatt av en Willys langt oppe i en skog, sammen med en 5-6 andre sterkt medtatte bilvrak. Bildene var tatt i november 1999, altså for drøyt 10 år siden. Kunne det være noe igjen av Willysen eller var området ryddet? Da dette var en annen utgave av Aero serien enn de vi hadde tidligere, måtte dette bare undersøkes nærmere. Stig var helt klar på at bilen stod ca 15 minutters kjøring fra Joker butikken på Bø i Tørdal, da i retning nordover. Det gikk endog en stor kraftledning over området der bilene stod, dette kunne sees på et par av bildene.
Dette var grunnlaget for turen til Prestestranda der nærmeste overnattingssted til Bø var. Det var tidlig i september, Hans Olstad, Anne-Turid, Anna og Jack Tveter ankom pensjonatet som Anne-Turid helt riktig anviste litt lenger borte i gaten.
Etter en god natts søvn, i en svært spesiell bolig med mye historie i veggene og en vakker utsikt over Tokesjøen, var vi klare for ekspedisjon Willys og vi la i vei de ca 30 kilometerne til Bø og Joker forretningen Alt gikk så langt etter planen, med utgangspunkt i forretningen, kjørte vi nordover i 15-20 minutter, uten å finne noen kraftledning som kunne sees fra vegen samtidig som den skulle kunne gå over en ansamling med biler.
Etter noen tid og vi følte vi ikke kom noe lenger, stoppet vi ved en bondegård og ringte på. Bonden kom ut, en meget kunnskapsrik herremann og av alle ting, han var leder av historielaget der i bygda. Han så på bildene vi framviste og mente å kunne si med stor sikkerhet ”dette er ikke her i bygda”, men sikker kunne en jo ikke være. Han anbefalte oss å reise tilbake til butikken, i det nærmeste huset bodde det ” bilfolk”, de kunne muligens vite noe?
Omtrent likelydene svar fikk vi av disse to svært hyggelige karene, men de kunne ringe til ham som hadde ansvaret for ryddingen av kraftlinjene i distriktet, å be ham komme å se på bildene, som sagt så gjort og han kunne bare bekrefte ”dette er med stor, stor sikkerhet ikke bilder tatt i vårt distrikt.” Vi måtte da bare takke for den store interessen og hjelpsomheten de hadde vist oss og vende nesen mot Sørum igjen. Vi valgte da en annen rute, vi kjørte til Dalen, forbi Eidsborg stavkirke og til Høydalsmo for så å ta europaveien til Oslo.
Vel hjemme ringte jeg til Stig Garsjøen og fortalte hva vi hadde fått ut av turen. Han stilte seg ganske uforstående til dette og sa at han og en kamerat skulle reise nedover neste helg, å finne stedet der bildene var tatt.
De dro og kom tilbake med samme resultat, situasjonen virket helt fastlåst, men tilfeldigheten ville det annerledes! Jeg viste bildene til en av klubbens medlemmer, Erik Magnar Pallessen fra Flateby ” jeg har vokst opp i Drangedal og skal nedover om 14 dager, la med få låne med bildene, så skal jeg prate med kjente”
Etter noen uker kom meldingen fra Erik” En kamerat av meg, kjente vedkommende som hadde ansvaret, var oppsynsmann, for linjerydderne i Telemark, og hadde reist til ham å fremvist bildene. ”Disse bilene står ved Eidsborg stavkirke nord for Dalen ,og de står der ennå,” forteller oppsynsmannen.
Dette stedet ligger drøyt 14 mil lenger nord en der vi hadde lett, men nå hadde vi et konkret sted, dette ble med ett mye enklere. Erik skulle ta turen opp fra Drangedal neste gang han var nedover.
Det skulle gå noen uker, det ble november og den første snøen lavet ned. Jeg fikk oversendt et bilde på mobilen, det så ut som det var tatt av årets første snø, det var helt hvitt, men så oppdaget jeg en rustfarget W i det hvite, Erik Magnar hadde funnet Willysen. Det var et objekt, et dårlig sådant og måtte ha ligget oppe i skogen minst 35-40 år. Det gikk ingen veg ditt opp og var ei spor etter noen hvordan hadde disse bilene kommet seg opp i høyden?
Snøen var kommet og ble liggende. Det var ikke mulig med noen redningsaksjon før sommeren 2011. Dette måtte vi bare få til, for bildene av dashbordet viste at dette var en 1954 modell og på ene skjermen stod ” De Luxe” emblemet. Bildene fra motorrommet viste oss en Lightning sekser, dette var høyst sannsynlig en Willys Aero Lark De Luxe, en modell vi ikke kjenner til flere av, produsert i svært få eksemplarer. Den totale produksjonen av 1954 modellene var noe over 11 000 biler, inkludert to og firedørs modeller samt Bermuda hardtopper. Da snakker vi om modellene Lark, Eagle og Ace i standard og de luxe utgavene
Sommeren 2011 gikk med til mange ulike aktiviteter i EAC regi. Men Willysen ble ikke glemt. Så lørdag 24 september reiste Morten Flaen og jeg nedover, for det første å finne bilen, dens tilstand og hva som måtte til for at vi eventuelt kunne få den hel med oss.
Etter drøyt 3 timer var vi fremme og etter noen forespørsler fant vi eiendommen til Torjus Loftshus, der bilene stod. Første reaksjon var som følger, hvordan kunne Stig ha sett disse bilene fra hovedveien? De lå oppe i skogen, i et søkk i landskapet
Vi så dem jo ikke engang fra gården! Vi så hvor kraftlinjen gikk over området og fant dem på denne måten, Torjus var ikke hjemme.
Her lå bilen, den var i meget dårlig forfatning. Her måtte det gjøres en del forarbeide og forberedelser før vi kunne tenke på å dra ned for å hente den og dra den ut av skogen. 4 hjul med luft måtte framskaffes og hjulavtager for å løsne bremsetromler, spade for å komme under bilen og for å kunne få dørene inn i karosseriet, sag ,slik at vi kunne rydde oss vei gjennom skogen og ned den bratte lia der vi måtte sende bilen nedover og ut på et jorde. Avstanden ned der bilfrakteren kunne stå var ca 40 meter og det var bratt i begynnelsen. Hjemme på Knatten måtte det lages avstivere som skulle brukes innvendig i coupen, da disse bilene har selvbærende karosserier og da store deler av gulvet var borte, trengtes hjelp for å holde den sammen. Kasteblokker ble lånt av brannvesenet, med disse og hjelp av diverse trær i skogen skulle vi fire den ned lia å på trygt land og i en forsvarlig hastighet.
Alt ble klargjort og lørdag 10/10/11 rett før klokken 6 reiste vi mot Eidsborg stavkirke i Telemark. Morten og Steinar i en Opel Combo og jeg med klubbens bilfrakter en Ford A fra 1976. Vi var framme ca 9,30 og arbeide med å rydde skog, lage vei samt få opp hjul etc til bilen oppe i skogen tok til, dette var et tidkrevende og møysommelig arbeide, men alt gikk etter planen. Da Erik Magnar tok turen opp fra Drangedal ble vi 4 mann i arbeid, Det tok mesteparten av dagen, men klokken 18,00 stod Willysen på bilfrakteren ferdig stroppet for turen hjem til Sørum.
Da kom en nabo opp på tunet.” jasså nå drar Willysen av gårde, det blir rart, for der har den ligget siden 1965, Den ble kjøpt som delebil til en rød 53 modell som da var her i tunet som bruksbil” ( Den Røde hentet vi på Rjukan i 1984) Han kunne fortelle en mengde spennende historier om eiere og biler og da vi spurte om hvor veien hadde gått opp i skogen , kunne han fortelle, der hadde aldri vært noen vei, et monster av en gravemaskin hadde løftet dem opp i skogen, alt har jo sin forklaring.
Turen hjem gikk greit. Det var bratt å tungt for frakteren men klokken 22.45 var vi igjen på Knatten og EAC samlingen var en unik bil rikere!!
Dette er jo bare en av nærmere tusen utflukter, noen har vært enklere, men mange har vært langt mer krevende.
Det vi sitter igjen med, i tillegg til den unike bilsamlingen, er gleden over å ha truffet så mange spennende mennesker, mange herlige personligheter.
Vi i EAC håper å kunne dele historiene og bilsamlingen med flest mulig av, i første rekke, Sørums befolkning.
På vegne av alle i EAC,
Jack A. Tveter
Billedtekster
Bilder fra hentingen av «Willysen» foto av Eight Amcars Club
Hovedbilde foto av Jørgen Kirsebom
Takk til Derek Redmond som har lånt oss bildet av Aero Willys Lark
Bildet av Prestestranda er tatt av Hallvard Straume
