Hovedbygningen fra 1790 på Nordli i Sørum kommune, ble revet 8. oktober 2009. «Den mest meningsløse rivingen jeg har sett gjennom 50 år som antikvar», sa Jan Anderssen, antikvar og tidligere ansatt hos Riksantikvaren. Foto: Jørgen Kirsebom
ALDRI MER NORDLI
TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP
Ola H. Fjeldheim og Ingeborg Magerøy | Fortidsminneforeningen
I boka «Norske bygder – Romerike II» som kom ut i 1934 er det et eget kapittel om byggeskikker.(1) Her vises og gjennomgås eksempler på bygninger som særpreger byggeskikken på Romerike. En av de som trekkes frem er hovedhuset på Nordli i Sørum. 75 år senere, torsdag 8. oktober 2009, ble bygningen revet, som et slags punktum for en av de mest omskrevne vernediskusjonene på mange tiår. På den ene siden sto Sørum kommune, med ordfører Hans Marius Johnsen i spissen. På den andre siden sto Fortidsminneforeningen og en løst sammensatt gruppe lokale som ønsket bygget bevart. Ti år etter er dette fortsatt en sak det snakkes om, både på Meierikroa i Sørum og i møterom hvor kulturminnevernere samles.
Hva gjorde at den ble så spesiell?
Gårdsmiljø og beboere på Nordli fotografert rundt 1905. Foto gjengitt i Sørum bygdebok.
Til tross for anbefalinger om å bruke de muligheter som ligger i Plan- og bygningsloven, valgte Sørum kommune å rive bygningen fra 1790. Det er beklagelig at verneverdige kulturminner på denne måten går tapt. (2)
Sitatet er fra daværende miljøvernminister Erik Solheims skriftlige svar 1. oktober 2009 på spørsmål fra Venstres representant Abid Raja om Nordli-saken. Det dokumenterer at saken nådde landets øverste politiske nivå, og samtidig statsrådens plassering av ansvar – hos kommunen. I denne artikkelen vil vi gjennomgå sakens hendelsesforløp og se nærmere på alle instansene som hadde en rolle. Vi vil så forsøke å se på hvorfor utfallet i saken ble som det ble, og hva som kunne gitt et annet resultat. Hvem hadde hvilket ansvar? Hvor sviktet det? Viser Nordli-saken tydelige mangler i kulturminnevernets oppbygning i Norge? Eller var saken bare en kjede av uheldige omstendigheter og utilstrekkelig ansvarsutøvelse? Vi skal også se på om aktivismen for bevaring førte noe med seg, selv om Nordli ble revet. Er det noe å lære av en ti år gammel vernekonflikt?
Forfatterne av denne artikkelen var selv aktører i Nordli-saken, som aktive i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus. Vi er begge fortsatt engasjert i kulturminnevern både gjennom arbeid og fritid. Man kan da spørre seg om det er mulig for oss å skrive en noenlunde nøytral fagartikkel om saken. Når det nå er ti år siden det skjedde, og årboka har aktivisme som tema, fant vi at denne saken måtte ha en artikkel og at vi var de nærmeste til å skrive den. Vi våger oss derfor på oppgaven.
Teksten støtter seg på et variert kildemateriale bestående av offentlige dokumenter, medieoppslag, korrespondanse i Riksantikvarens arkiv, en artikkel som Magerøy publiserte om saken i «Fremtid for fortiden» i 2009 og i noen grad forfatternes egen erindring og etterpåklokskap. Det har vært til stor hjelp for våre kildesøk at Jørgen Kirsebom – en annen av Nordli-sakens aktører – har samlet svært mye relevante dokumenter og medieoppslag på sin nettside opplevsorum.no.
HOVEDBYGNINGEN PÅ NORDLI
Hovedbygningen på Nordli gård var i 1790 i laftet og panelkledd tømmer. Den var en åtte-laftet midtgangsbygning i to etasjer, med helvalmet tak og laftet takkonstruksjon. Grunnflaten var på ca. 300 kvm, oppmurt på en tørrmurt gråsteinsmur som senere var spekket. Under deler av bygningen var det flere sammenhengende hvelvkjellere, murt opp med tegl som var vanlig rundt 1800. Huset var langt på vei intakt, men med et par mindre tilbygg, noen reparasjoner i veggene, nyere ytterkledning og med noen utskiftede vinduer. Gården lå på en høyde i landskapet over tettstedet Lørenfallet. Byggeåret oppgis i en branntakst fra 1807. Nordli ble brukt som lasarett under trefningene i 1814. Sørum kommune tok i bruk hovedbygningen på Nordli som kommunehus i 1922, en funksjon det hadde til 1974. I årene fram mot 2006 hadde den vært i bruk som barnehage, med lekerom i de fire stuene nede og kontorer oppe. Behovet for å øke kapasiteten, kombinert med ønsket om mer moderne lokaler, førte til en diskusjon om hvorvidt kommunen skulle satse på Nordli videre.
NY BARNEHAGE I SØRUM
Tidlig var det klart at kommunen ønsket å utvikle Nordli til en barnehage i fem avdelinger, med både gjenbruk og nybygg. Sørum trengte flere barnehageplasser, og Nordli ble oppfattet som lite «tidsmessig».(3) Etter en vurdering av fire tomtealternativer landet kommunestyret 26. april 2006 på en ved Sørum skole. Sørumsletta har god dyrkingsjord og er full av arkeologiske kulturminner. Fylkesrådmannen og Fylkesmannens landbruksavdeling ba om at det skulle letes etter bedre alternativer. I Sørums befolkning var det også engasjement. FAU ved Nordli barnehage samlet 1155 underskrifter for at barnehagen fortsatt skulle være på Nordli, og Sørums tre bondelag mobiliserte mot bygging på matjorda ved Sørum skole. Dette førte til at Senterpartiet brøt ut av samarbeidet med de andre posisjonspartiene, og gikk imot bygging på Sørumsletta. Varaordfører Ivar Egeberg uttalte følgende til lokalavisa:
Nå som det er en omkamp i saken, vil vi gjøre alt for å forsøke å få den nye barnehagen et annet sted. (4)
I august 2007, like før valget, var likevel alt i prinsippet klart – fylkeskommune og fylkesmann godtok løsningen på Sørumsletta, og Riksantikvaren hadde gjort klart at de ville frigi området etter arkeologisk utgraving.
Under tre måneder etter valget – som førte til et samarbeid bl.a. mellom Ap og SP – var alternativet ved Sørum skole dødt. 28. november 2007 vedtok Sørum kommunestyre at barnehagen fortsatt skulle ligge på Nordli, og det ble igangsatt et planarbeid «…med fokus på å ivareta bevaring av bygningen, samt å bygge en tidsmessig barnehage».(5) I reguleringsplanforslaget, som ble lagt ut på høring våren 2008, inngikk hovedhuset i «spesialområde bevaring».
En tilstandsrapport datert 25. august 2008 og et kostnadsoverslag for istandsetting datert 22. september samme år, begge utarbeidet av selskapet Stormorken og Hamre, skulle vise seg avgjørende i prosessen.(6) Dokumentene konkluderte med at bygningen var i dårlig teknisk stand, og at en istandsetting av den 300 kvm store bygningen ville koste kr 49.280.000.(7) Riving og nybygg ville komme rimeligere ut. Samme høst var Akershus fylkeskommune engasjert i saken, med møter og befaring. Dette munnet ut i brev til kommunen 19. november 2008. De stiller ikke spørsmålstegn ved tilstandsrapporten fra Stormorken og Hamre, men betegner bygget som i god stand og fraråder riving.(8)
Etter avisoppslag om kostandssprekk(9) og påfølgende diskusjon i det politiske miljøet gjorde så kommunestyret i Sørum 26.11.08 følgende vedtak:
- Hovedbygningen på Nordli rives for å bygge en ny barnehage med plass for inntil 120 barn.
- Det bygges en ny bygning med en utvendig fasade som er lik dagens bygning.(…)(10)
Etter dette ble en revidert reguleringsplan sendt på høring. I Fylkeskommunen ble planen behandlet politisk i fylkesutvalget 5. februar 2009, og det ble besluttet å ikke motsette seg riving. I tråd med samarbeidsplikten i kulturminneforvaltningen(11) ble saken derfor oversendt fra fylkets fagavdeling til Riksantikvaren.(12) Riksantikvaren valgte å ikke gå inn i saken, da bygningen ikke ble ansett å ha nasjonal kulturminneverdi.(13) Reguleringsplanen som forutsatte riving ble så vedtatt av Sørum kommunestyre 29. april 2009.(14)
Sørum kommune hadde i 1997 gitt Akershus Fylkesmuseum i oppdrag å lage en kulturminneplan for kommunen.(15) Kultur-minneplanen ble vedtatt av kommunestyret i Sørum 18. mars 2009, altså mens regule-ringen av Nordli til barnehage fortsatt var under behandling.(16) I kulturminneplanen ble hovedhuset på Nordli gitt kategorien
VK2 – Kulturminne/ -miljø med stor lokal/regional betydning. Bevaringsverdig, bør sikres gjennom regulering til spesialområde bevaring.(17)
Etter vedtaket bygget det seg gradvis opp motstand mot rivingen. Dette var i starten spredte initiativ fra enkeltpersoner, og etterhvert en mer markert motstand fra Blaker og Sørum historielag. I juli 2009 foreslo historielaget at hovedhuset på Nordli kunne bevares gjennom flytting til Vølneberg noen kilometer unna, og der brukes som et kulturelt møtested.(18)
Er en kopi av et gammelt hus like bra som orginalen?
NORDLIAKSJONEN SETTES I GANG
Fortidsminneforeningen kom inn i saken ved at daværende styreleder i Oslo og Akershus avdeling (heretter FmfOA) Sten Sture Larre ble kontaktet av en engasjert kar fra lokalmiljøet. Han hadde startet underskriftskampanje mot rivingen, men innså at vernekampen trengte forsterkning. Mannen var Jørgen Kirsebom, som viste seg å bli en viktig medspiller for foreningen både under og etter kampen om Nordli. Det var i tolvte time. Larre fikk telefonen fredag 25. september, rivingen skulle starte kommende mandag. Ut fra de opplysningene han fikk og de han skaffet de nærmeste dagene, oppfattet han at dette var en kamp det var verdt å ta. En gedigen tømmerbygning fra 1790, høyt rangert i kommunens egen kulturminneplan, vurdert av fagavdelingen i Akershus fylkeskommune til å ha vesentlig regional verdi, et kostnadsestimat for istandsetting som virket absurd, riving for å gi plass til en kopi, fagavdelingens råd ikke fulgt av fylkespolitikerne. En klar og tydelig sak som det kunne være mulig å vinne, og uansett verdt å gå inn i. Det første avisoppslaget der Fortidsminneforeningen figurerer, er fra Larres besøk på Nordli mandagen rivingen skulle starte. Overskriften i Romerikes Blad er Kulturvandalisme – sitert Larre.(19) Riveoppstarten den dagen viste seg å være en første miljøsanering. Plastmaterialer innvendig og takstein skulle fjernes først, og selve rivingen skulle skje mandagen etter – 5. oktober. Det ga en ukes handlingsrom. Larre involverte alle tilgjengelige krefter –både frivillige og ansatte i avdelingen. En ny opplysning som var kommet fra lokalhistorikeren Jan Erik Horgen, var at Nordli hadde vært lasarett under den korte krigen mot svenskene i 1814.(20) I tillegg ble det hevdet at en av fortellingene til Asbjørnsen og Moe kunne knyttes til Nordli.21 Dette var ikke med i fylkeskommunens oversendelse til Riksantikvaren. Fortidsminneforeningen så dette som så vesentlige nye opplysninger at Riksantikvaren burde kunne vurdere saken på nytt. Henvendelsene til Riksantikvaren førte ikke frem.(22) De anså ikke at de nye opplysningene ga grunn til å se på saken på nytt. Nordli var ikke et kulturminne av nasjonal verdi og ikke aktuelt for fredning. Store våningshus på Østlandet hadde man mange – og bedre – eksemplarer av på fredningslisten allerede. Bare kommunen selv kunne snu denne saken.(23)
Avisoppslag fra Sten Sture Larres første besøk på Nordli. Romerikes blad 29.9.2009.
Nordli slik anlegget så ut med hovedbygning og sidebygning i årene med barnehagedrift. Foto: Anders Henriksen
Å få mange nok kommunepolitikere til å skifte mening ble dermed hovedstrategien. Foreningen og de lokale brukte alle tilgjengelige virkemidler – kontaktet kommune politikere direkte, kontaktet stortingspolitikere og andre innflytelsesrike folk i de aktuelle partiene, lokale og nasjonale aviser og NRK. P2s Kultur nytt fattet interesse, og foreningens daværende generalsekretær Elisabeth Seip stilte i radiodebatt med varaordfører Ivar Egeberg. Samtidig var også lokale krefter, ikke minst Sørum og Blaker historielag, aktivt på banen, og enkelte lokalpolitikere som ytret seg mot riving.
TILSTANDSVURDERING
Radiodebatten fant sted torsdag 1. oktober. Den samme dagen dro daværende avdelingsstyremedlem Ola H. Fjeldheim på besøk til Nordli for selv å se på bygningens tilstand. Han slapp inn i bygningen og var gjennom alle rom samt kjeller og loft, fotograferte og observerte.(24) Hans konklusjon til avdelingskontoret i Oslo var at dette var en bygning i usedvanlig god stand.
Dette var av stor verdi for aktivistene. Nå kunne man i tillegg til argumenter om kulturminneverdiene stikke hull i hovedbegrunnelsen for å rive – kostnadsestimatet fra ingeniørfirmaet. Fjeldheim satte nå i gang med en grundig gjennomgang av den foreliggende tilstandsrapporten og med å lage sin egen tilstandsrapport med kostnadsestimat, mens nye runder med telefoner ble tatt av de øvrige engasjerte.
Arkitekt Jan Anderssen i Asker, mangeårig antikvar hos Riksantikvaren men da pensjonist, hørte debatten i NRK Kulturnytt. Han fikk tak i den tekniske rapporten og dro selv til Nordli dagen etter for å gjøre seg opp sin egen mening, uten å være klar over hva Fjeldheim var i gang med. Anderssen sendte sine vurderinger til en av politikerne i Sørum, som kontaktet Fortidsminneforeningen. Anderssens tilstandsvurderinger var i stor overensstemmelse med Fjeldheim sine.
Det var nå fredag 2. oktober. Elisabeth Seip ringte ordfører Johnsen og orienterte om de nye tilstandsvurderingene og om at Sten Sture Larre var på vei til Nordli sammen med Aftenposten. Samtalen endte med at ordføreren lovte å «se hva han kunne gjøre». Dette så rivemotstanderne som en liten åpning. Var det mulig å rikke ordføreren, så var det håp.
I løpet av helga fikk fagkonsulent Magerøy tak i fylkeskommunens saksbehandler og overtalte ham til å ringe prosjektlederen for rivingen og få arbeidene satt på vent for å få gjort nye undersøkelser. Han så gjorde. Tilbakemeldingen fra prosjektlederen var at man kunne starte arbeidene litt pent og forsiktig ved å demontere taket slik at man kunne dokumentere bygningsdelene etter nedtaking. Dette var også en kime til håp. Håp om at fylkeskommunen ville benytte muligheten til å se på bygningen på nytt og bruke sin autoritet til å stanse arbeidene for nye undersøkelser.
Debatt mellom varaordfører Ivar Egeberg og Elisabeth Seip
DRAMA MED GRAVEMASKIN
De følgende avsnittene er en skildring av hendelsesforløpet fra 5. til 8. oktober 2009 slik det fortonte seg for aktivistene i Fortidsminneforeningen. Vi har lagt inn enkelte sitater som gir glimt fra de mest dramatiske situasjonene disse dagene, slik de ble gjenfortalt kort tid etterpå i en artikkel i «Fremtid for fortiden».(25)
Spenningen var stor mandag morgen da rivingen skulle starte. Så stor at fagkonsulent Magerøy kjørte grytidlig fra Oslo opp til Nordli for å være der kl. 7. Hun antok at det var da anleggsarbeiderne startet dagen. Men hadde ordføreren i mellomtiden gjort noe, slik han hadde antydet til Seip? Hadde prosjektlederen gitt beskjed til anleggsarbeiderne om å starte pent og forsiktig med taket? Hva om ingen av dem hadde gjort noe, og det var brutale knusearbeider som pågikk? Magerøy kom frem kl. 7.15, og der var en enslig gravemaskin i full gang med å knuse det lille, nyere tilbygget som var bygningens hovedinngang. Ingen andre var å se.
Det var bare å presse seg gjennom byggeplassgjerdet, gå en sving frem foran gravemaskinen og vinke til føreren. Han stoppet, og fikk spørsmål om han ikke hadde fått ny beskjed i helgen. Nei, eneste beskjed han hadde fått var å få dette huset ned så fort som mulig. Men skulle de ikke demontere taket først? Nei, med det utstyret de hadde til rådighet (gravemaskinen) var eneste mulige metode å knuse bygningen nedenfra. Fagkonsulenten kunne fortelle om telefoner og samtaler som hadde foregått, og grave-maskinføreren begynte å ta noen telefoner. Fagkonsulenten satte seg da på trappen, for sikkerhets skyld, og begynte selv å ta noen telefoner. Etter hvert fikk føreren beskjed om å stanse arbeidet frem til det skulle komme folk fra kommunen kl. 8.30.(26)
Ingeborg Magerøy
En av dem Magerøy ringte til fra trappen var Sten Sture Larre. Han var underveis, og da han hørte hva som var situasjonen, skjønte han at dette var mat for journalister. Han ringte sin kontakt i NRK Kulturnytt som straks satte seg i bevegelse mot Sørum. Den som imidlertid kom først, var Jørgen Kirsebom. Han kom innenfor byggegjerdet der Magerøy fortsatt satt på trappen. Gravemaskinføreren virket nokså avslappet og likegyldig til det hele, men etter en stund med småprat mellom de to på trappen, kom han plutselig bort med en brysk tone og beordret dem utenfor byggegjerdet. Han hadde åpenbart fått en telefonbeskjed. Kirsebom og Magerøy anså at det ikke var umiddelbar fare for gjenopptakelse av rive-arbeidene, så de gikk lydig utenfor gjerdet.
Larre kom, Jørgen Kirseboms far Øyvind kom, flere interesserte sørumsfolk og lokalpolitikere kom og gikk.
Leder for rivefirmaet og leder for prosjekte-ringsfirmaet og kanskje et par til med hjelm gikk innenfor og snakket med gravemaskin-føreren. Ca. 8.45 kom ordføreren. Han kjørte rett forbi forsamlingen utenfor, og gikk sporenstreks innenfor gjerdet til de andre ved gravemaskinen. Så gikk de alle inn i huset. Kommunens prosjektleder kom deretter, og gikk inn til de andre. Etter kanskje ti minutter kom ordføreren ut igjen, gikk bort til de 4-5 som sto på utsiden, og sa at nå ville de vente med mer riving til etter kommunestyremøtet på onsdag. Han fikk klemmer og håndtrykk og takk. Lokalavisen Romerikes blad rakk å komme på plass mens ordføreren fortsatt sto der og diskuterte, så det ble bilder og intervjuer. NRK Kulturnytt sendte opp en reporter – mer intervju, og bilder til nettutgaven. Gravemaskinstopping er godt stoff.(27)
Ingeborg Magerøy
Gravemaskinen ble stanset på trappa
Avisoppslag fra episoden 5. oktober der gravemaskinen ble stoppet etter at rivingen var startet. Romerikes blad
Tirsdag ettermiddag kom det beskjed om at Riksantikvaren hadde sendt ut en pressemelding der Sørum kommune ble oppfordret til å bevare kulturminnet Nordli. Et brev direkte til kommunen hadde de også sendt, og fungerende riksantikvar Sjur Helseth var i Kulturnytt og gjentok oppfordringen. Endelig! RA på banen! Riktignok bare med en oppford-ring, men likevel. Dette måtte vel gjøre inntrykk på Sørums politikere. Enda en god nyhet – Venstres stortingsrepresentant Abid Raja sendte spørsmål til miljøvern-minister Solheim om saken, til spørre-timen. Ministeren har da etter regelen seks dager på seg til å svare. Dette måtte vel kunne gi seks dagers utsettelse!(28)Onsdag 7. oktober opprant med flere sider i Romerikes blad om Nordli. Både Riksantikvarens oppfordring og Rajas spørsmål til ministeren ble omtalt. Mest plass fikk likevel et forslag fra eier av Børter gård i Enebakk, Christian Oppegaard, som tilbød seg å ta ned bygningen for å sette den opp og bevare den på Børter. Til avisen sa ordføreren:
Men dette er ikke interessant for oss. Vi ser på andre muligheter som jeg vil komme tilbake til senere.Til tross for tirsdagens lyspunkter kom det dystre meldinger til avdelingskontoret fra Sørum. Partienes posisjoner var helt låst. Politikere var provosert og frustrert, og det var gått prestisje i saken. Om dette var forårsaket eller forsterket av mediedekningen og påtrykket fra eksternt hold eller om det egentlig hadde vært situasjonen hele tiden er uvisst, men aktivistene oppfattet at de selv kunne ha bidratt til dette.
Frontene var blitt steinharde, partipisken var i full sving og det var kommunestyre-politikere som hadde gitt uttrykk for at dette var blitt deres verste sak.(29)Rivemotstanderne tok konsekvensen av dette ved å legge opp til at kveldens kom-munestyremøte ikke skulle behandle et valg mellom riving eller bevaring, men om riving eller utsettelse for innhenting av mer kunnskap. Dette ble ansett som et realistisk kompromissforslag som burde kunne vinne frem. Fjeldheims rapport var ferdig. Den ble sendt til alle kommunestyrepolitikerne kl. 15. Kommunestyremøtet skulle starte kl. 19.
KOMMUNESTYREMØTET
Et knippe aktivister dro fra Oslo til Sørum og var publikum under kommunestyremøtet. Abid Raja var også der. Det samme var en gruppe ansatte fra Nordli barnehage. Jørgen Kirsebom la frem tusen underskrifter mot riving. Abid Raja stilte spørsmål i «spørre-kvarten» om riving kunne utsettes i seks dager til miljøvernministeren hadde svart på spørsmålet i Stortinget.Ordføreren innledet behandlingen av Nordli-saken med å avgjøre at alle innspill innkommet etter kl. 14, skulle man se bort fra. Så holdt han en 50 minutters redegjørelse med sakens historikk og med imøtegåelse av argument etter argument som var kommet fra politiske motstandere eller fremsatt av andre. (…) Det han ikke gikk inn på, var bygningens tilstand. Han sto bare fast på at man må stole på det firmaet som hadde levert den tekniske rapporten. Det siste ble gjentatt i flere av de andre partienes innlegg også. Ingeniørfirmaet hadde gjort en skikkelig og grundig jobb, mens de nye innspillene var hastverksarbeid.(30)Venstres forslag om utsettelse fikk bare tilslutning fra Høyre og falt med 9 mot 22 stemmer. Det tidligere rivevedtaket ble stadfestet med 22 mot 9 stemmer.(31)
Rivingen fortsetter
Riksantikvar Jørn Holme tok med seg filmen «Nordli rives» som han viste under sine foredrag landet rundt. Videoen ble laget av Johannes Bergren, sønnen til Ingeborg Magerøy. Ny musikk er lagt på videoen over grunnet åndsverk problematikk.
NORDLI RIVES, MEDIESAKEN VOKSER
Grytidlig neste morgen, torsdag 8. oktober, gikk gravemaskinen i gang med å rive. Både Jan Anderssen og Jørgen Kirsebom dro dit og så på. Kirsebom fotograferte og filmet.
Anderssen kunne fastslå at tømmeret var sunt og friskt og at bygningen var svært solid.
Rivingen satte ikke punktum for oppmerksomheten om saken. Tvert imot. Nå begynte et etterspill i både tradisjonelle og sosiale medier der saken ble kommentert og debattert heftig. Med utgangspunkt i Nordli-saken ble kommunenes, politikernes og nasjonens evne og vilje til å ta vare på egen kulturarv diskutert i avisinnlegg, redaksjonelle oppslag og kommentarer, i både lokale og landsdekkende aviser. Bare i perioden fra rivingen 8. oktober og ut november kan man telle minst 45 små og store avisoppslag der Nordli-saken enten er hovedsak eller inngår som et poeng i en videre sammenheng.
Ekstra næring til medieoppmerksomheten, særlig lokalt, ble det da Ola Fjeldheim elleve dager etter rivingen ble politi anmeldt av Sørum kommune for å ha tatt seg ulovlig inn i hovedbygningen på Nordli.(32) Anmeldelsen gikk ut på at han skulle ha gitt falske opplysninger og på den måten lurt de tilstedeværende til å gi ham tilgang. Saken ble senere henlagt, men ble trukket frem i den videre avisdebatten om kulturminne-vernets stilling.(33)
At Jørn Holme startet sitt virke som riksantikvar to uker etter rivingen, 23. oktober 2009, bidro sterkt til sakens levetid i avisene. I intervjuer han gjorde i forbindelse med tiltredelsen ble Nordli-saken løftet frem og kommentert. Holme var tydelig på at han som riksantikvar ville arbeide for at slike hendelser ikke skulle skje igjen.(34)
Magerøy fikk sønnen Johannes Berggren på 16 år til å sette sammen en liten film av nye og gamle bilder, Kirseboms rivevideo samt tekstplakater. Filmen het «Nordli rives» og ble lagt ut på YouTube. Denne filmen tok den ferske riksantikvar Jørn Holme med seg og viste under foredrag han holdt rundt i hele landet i forbindelse med tiltredelsen. Også i denne sammenhengen var han klar på at denne typen menings-løse rivesaker ikke skulle skje igjen. I et debattinnlegg i Nationen 3. november 2009 kritiserte han kommunen for rivingen, og signaliserte at Riksantikvaren kunne komme til å endre sin praksis: «Det Sørum kom-mune gjorde, som fylkeskommunen politisk lot de gjøre, kan medføre at Riksantikvaren i framtida må vurdere en mer aktiv bruk av innsigelser til planvedtak eller fredning.»
Medieoppmerksomheten vedvarte ut året og videre i 2010, dog med mindre intensitet. Den fikk en oppblussing da Sørum kommunes kontrollutvalg i april 2010 hadde sluttført sin gjennomgang av saken og konkluderte med skarp kritikk mot kommunens saksbehandling.(35) I årene etter er Nordli-saken stadig blitt referert til når kulturminnevern har vært diskutert – både nasjonalt og lokalt, også i andre deler av landet.(36)
Her slutter historien. Etter rivingen var det en periode stillstand i arbeidet på grunn av en uavklart vegrett, deretter ble det bygget et nytt bygg som skulle likne det gamle hovedhuset, pluss et større bygg ved siden av. Det sto klart året etter, og ordfører Hans Marius Johnsen ga det merkelappen «Nord-Europas beste barnehage».(37) Dette førte til at Riksantikvar Jørn Holme kommenterte saken på nytt til Aftenposten:
Det kan godt være at vi burde ha gått inn med midlertidig fredning i denne saken. Våre oppfordringer til kommunen om ikke å rive for å vinne mer tid, ble dessverre ikke hørt. For oss har Nordli gård blitt et symbol på dilemmaet om grensene mellom lokalt og sentralt ansvar…(38)
Riksantikvar Jørn Holme tok med seg filmen «Nordli rives» som han viste under sine foredrag landet rundt. Videoen ble laget av Johannes Bergren, sønnen til Ingeborg Magerøy. Ny musikk er lagt på videoen over grunnet åndsverk problematikk.
Da rivingen var startet på nytt 8. oktober, ble det tydelig at dette var en solid og frisk bygning.
Foto: Ingeborg Magerøy
Kommunens politianmeldelse av en av aktivistene vakte ny medieoppmerksomhet etter rivingen.
Romerikes blad 20. oktober 2009.
Politianmeldelt for ulovlig befaring
Ett av de mange avisintervjuene Jørn Holme gjorde ved sin tiltredelse der det ble referet til Nordli-saken. Aftenposten 13. november 2009.
FORSTÅELSE AV ROLLER OG ANSVAR
Hvordan kan dette hendelsesforløpet tolkes og forstås i dag? I etterpåklokskapens lys skal vi se på hvordan kommunen, fylkeskommunen og Riksantikvaren utøvde sitt forvaltningsansvar.
KOMMUNENS ROLLE
I Nordli-saken, som i de fleste andre saker som berører bygde kulturminner, var det plan- og bygningsloven som ga rammene for forvaltningen. Vedtaksmyndigheten lå dermed hos kommunen. Kulturminneloven kom aldri til anvendelse, utover at rivesaken ble oversendt fylkeskommunen for uttalelse. Som vi har vist utviklet saken seg gjennom flere trinn. Diskusjonen om hvor en barnehage skulle ligge pågikk i over tre år, med omkamper, engasjement og harde diskusjoner. Antakelig førte det til at både politikere og administrasjon følte seg forpliktet til å få saken i havn noenlunde raskt, slik at barnehagen kunne bli bygget og tatt i bruk, for full barnehagedekning var fra 1. januar 2009 et statlig pålegg.
I tilfeller som dette avgjøres rivespørsmålet i praksis når reguleringsplanen vedtas, og ikke på byggesaksnivå. Vedtaket fra november 2008, som var de folkevalgtes bestilling av reguleringsplan, var tydelig på at intensjonene var riving av gamlebygget og oppføring av en tilnærmet kopi. Fagavdelingen hos Fylkeskommunen kommuniserte tydelig at de mente bygget var av vesentlig regional verdi, og henstilte til kommunen om å bevare. Når så Fylkesutvalget vedtok å ikke fremme innsigelse til planen, var den regionale faginstansen formelt satt ut av spill.
Riksantikvaren ble altså varslet i tråd med samarbeidsplikten i kulturminneforvaltningen, men unnlot å gripe inn, da de vurderte at Nordli ikke hadde nasjonal betydning. Kommunen hadde dermed det formelle på plass for å kunne vedta riving, i tråd med vedtaket fra november 2008.
Imidlertid viser dokumentene at alle partier på et eller annet tidspunkt ønsket bevaring, slik kommunen også vedtok i 2007.(39) Det utslagsgivende for det endelige vedtaket synes å ha vært kostnadsoverslaget knyttet til tilstandsvurderingen fra Stormorken og Hamre. Der vurderes kostnaden for rehabilitering til 49 millioner, mens kostnaden ved å bygge en «replika» vurderes til 33 millioner.(40)
Kommunens kontrollutvalg gjennomgikk hele rivesaken i ettertid og konkluderte med at det var begått saksbehandlingsfeil fra rådmannens side.(41) I saksfremlegget til andre gangs behandling av rivesaken i kommunestyret var det ikke lagt inn opplysning om at Nordli var høyt rangert i kommunens egen kulturminneplan. Kontrollutvalget karakteriserte denne mangelen på opplysninger i sakspapirene som en saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt avgjørende betydning for rivespørsmålet.
Dersom oppføringen i kulturminneplanen hadde vært problematisert i saksframlegget, ville kommunestyret vært nødt til å ta stilling til om man ønsket å prioritere kulturminneverdiene eller økonomien i prosjektet. Andre vurderinger var neppe aktuelle på dette tidspunktet, all den tid man til da ikke hadde stilt spørsmålstegn ved de økonomiske kalkylene. I tillegg ville man løpt risikoen med at prosjektet skulle trekke lengre ut i tid. På dette tidspunktet var tanken om bevaring forlatt i flere partier. Høyre, som både tidligere og senere gikk inn for vern, fremmet i reguleringsplan-behandlingen forslag om å rive bygget for å oppføre et nybygg som ikke skulle være kopi.(42) Det er lite som tyder på at Sørum kommune i 2009 følte et sterkt ansvar for kulturminnene i kommunen – selv om man nettopp hadde vedtatt kommunens egen kulturminneplan. Uttalelsene som fremkommer i sakspapirer og i media peker i stor grad på Riksantikvaren og på Fylkeskommunen. Dette indikerer tydelig at de følte ansvaret lå på skrivebordene i Oslo.
Det er dermed tydelig at kulturminne-ansvaret var svakt forankret hos lokalpolitikerne. Når verken fylkeskommunen eller Riksantikvaren grep inn, ble det tolket som en bekreftelse på at Nordli ikke var et viktig kulturminne. Kulturminneplanen for Sørum hadde en referansegruppe bestående av to med lokal historisk kompetanse pluss tre fra kommunens administrasjon. Dette ga en faglig god plan, men prosessen hadde ikke ført til at politikerne forstod hva planen faktisk innebar.
Til slutt er det tydelig i dag at tilstandsvurderingen og det påfølgende kostnadsoverslaget hadde vesentlige mangler. Dersom kommunen hadde hatt – og brukt – rett kompetanse på denne typen bygg kunne det ført til at dokumentene ble kvalitetssikret og korrigert, og videre til at politikerne hadde fått andre tall som grunnlag for sin beslutning. Ingeniørfirmaet Stormorken og Hamre, som fikk oppdraget med å lage tilstandsvurderingen, eksisterer ikke lenger, men nettsiden de hadde den gangen vitnet ikke om at eldre bygningsmasse var et felt de jobbet med. Man kan derfor stille spørsmål ved kommunens bestillerkompetanse i dette tilfellet, og om Forvaltningslovens krav om tilstrekkelig saksopplysning ble oppfylt.
Nordli-saken ble omtalt som en skandale i tiden etter rivingen i både riksdekkende og lokale medier. Aftenposten 31. oktober 2009.
FYLKESKOMMUNEN OG RIKSANTIKVARENS ROLLER
Fylkeskommunens fagenhet for kultur-minnevern skal uttale seg når kommunene behandler plan- eller byggesaker som berører kulturminner. Der automatisk fredete kulturminner eller andre nasjonale kulturminneinteresser kan påvirkes av tiltaket, skal også Riksantikvaren involveres.(43) På Sørumsletta er det automatisk fredede kulturminner, og fylkeskommunen og Riksantikvaren var her aktivt inne i pro-sessen for å sikre kulturminnene i bakken. Avstanden til Sørum middelalderkirke er kort, og den aktuelle tomta ligger rett ved der Sudrheimsgodset antas å ha hatt sitt hovedsete i middelalderen. Fylkeskommunen kom så inn i den nye plansaken på Nordli gjennom høring, med møter og med befaring. I befaringsrapporten understrekes verdien av bygget, men også i hvilken grad det var gjort utskiftinger på huset. Det stilles ikke spørsmål ved tilstands vurderingen fra Stormorken og Hamre, som da var kjent for dem. Fagavdelingen gir likevel en klar uttalelse hvor de sterkt fraråder riving. Fylkesdirektørens innstilling til fylkes-rådmannen var derfor å reise innsigelse til planen, men fylkesrådmannens innstilling til politisk ledelse – Fylkesutvalget – var å fraråde riving men ikke motsette seg riving. Fylkesutvalget vedtok innstillingen. Flere fylkeskommuner hadde på dette tidspunktet delegert ansvaret for beslutning om innsigelse fra politisk nivå til administrasjonen. Slik var det ikke i Akershus, så saken ble løftet inn for Fylkesutvalget. Erfaringer fra tilsvarende saker i Akershus tilsier at det var kontakt mellom kommunepolitikere og fylkespolitikere. Erfaringen fra andre deler av landet viser også at fylkespolitikerne sjelden vil gå imot kommunale vedtak, særlig når fylkeskommune og kommune er styrt av de samme partiene. Riksantikvaren ble så varslet, i tråd med samarbeidsplikten. Vurderingen ble der at Nordli ikke hadde nasjonal verdi, og Riksantikvaren valgte å ikke overta saken for selvstendig innsigelse. Vesentlig for utfallet var at tilstandsvurderingen og det påfølgende kostnadsoverslaget ikke ble utfordret av fylkeskommunen. Dersom fagenheten hadde lagt mer vekt på å undersøke den tekniske tilstanden på bygget selv, og gjort en vurdering av kalkylene som hadde blitt lagt til grunn, ville de trolig hatt en sterkere sak overfor egen politisk ledelse. Ut fra den kapasiteten som er normal i kulturminneenhetene i fylkeskommunene, er det sjelden at innhentede faglige rappor-ter trekkes i tvil og blir gjenstand for kritisk gjennomgang. At kulturminneforvaltningen i fylkeskommunene er underlagt politisk styring, har vært problematisert og debattert i kulturminnevernet siden 1990-tallet. Nordli-saken er et av mange eksempler på at faginstansen ikke får gjennomslag for vern hos politisk ledelse. Vi er sikre på at Nordli ville stått i dag dersom denne ordningen hadde vært annerledes. Fylkeskommunen burde hatt større kunn-skap om bygget og dets historie. En bedre belyst sak kunne ført til at Riksantikvaren hadde overtatt den for egen innsigelse, eventuelt fredet bygget midlertidig. Holmes og Solheims uttalelser i etterkant peker i den retning. Når vi nå vet hvilke kulturminner som ble vektlagt som fredningsverdige i jubileumsåret 2014, er det åpenbart at Nordlis rolle som lasarett under krigen med svenskene i 1814 ga bygningen en betydelig historisk verdi. Kulturminneloven gir anledning til å frede kulturminner av nasjonal og vesentlig regi-onal verdi. Juridisk var det derfor ingenting i veien for at Riksantikvaren kunne gå inn med midlertidig fredning og senere eventuell permanent fredning. Det var på det rene at Nordli hadde vesentlig regional verdi. Men føringer fra Miljøverndepartementet hadde gitt RA en strammere praksis. I 2009 var RA’s forståelse at det bare var aksept for fredning av objekter av nasjonal kulturminneverdi og midlertidlig fredning av objekter som det var rimelig sikkert at man ville frede permanent. Denne høye terskelen for fredning var også med på å besegle Nordlis skjebne.FRIVILLIGHETENS ROLLE
Fortidsminneforeningen kom inn i saken over fire måneder etter vedtak av reguleringsplan, rett før huset skulle rives. Romerike lokallag, etablert i 2004, hadde ikke plukket opp saken i de tidligere rundene. Det ble i hovedsak fylkesavdelingens tillitsvalgte og ansatte som kastet seg inn i kampen. Foreningens strategi baserte seg i starten på at kulturminneverdiene var for lite kjent, underkommunisert og for lite vektlagt. Etter hvert kom også argumentasjonen om feil i tilstandsvurderinger og kostnadsoverslag. På et så sent tidspunkt er i praksis de fleste formelle mulighetene for påvirkning lukket – man er da avhengig av å få fram nye opplysninger som kan endre vurderingene, eller å bringe inn andre aktører med makt til å snu saken. Forsøkene på å få Fylkeskommunen og Riksantikvaren til å gå inn i saken på nytt førte ikke frem. Påvirkning av politikerne i kommunestyret, direkte og gjennom mediene, var derfor den viktigste målsetningen for aktivistenes arbeid. Grunnen til at Fortidsminneforeningen kom så sent inn i saken, var trolig et svakt nettverk i Sørum. Lokallaget fikk sent kjennskap til saken og ikke før i september hadde man nok kunnskap om verdien til huset. Dersom de hadde vært aktive tidligere, kunne saken blitt bedre belyst, og foreningen kunne jobbet med påvirkning i lokalmiljøet, mot politikere og mot forvaltningen. Når aktivistene kom så sent inn, ble det umulig å få politikerne til å skifte mening. De var for lengst låst til avtaler som var gjort partiene imellom. Dersom foreningens tilstandsvurdering og kalkyle hadde kommet langt tidligere og blitt lest og fordøyd av politikerne før de hadde bundet opp sin holdning, ville den trolig ha fått langt større effekt i saken. I stedet ble diskusjonen tydelig preget av at politikerne ville «vise handlekraft» – at det var viktig for dem å vise at de kunne fatte en beslutning selv om man «knuste noen egg». I en slik situasjon vil nærmest all informasjon eller påvirkning i saken true framdriften, påvirkningen bidrar da kun til å sementere politikernes følelse av at de må stå fast ved vedtaket som er gjort.(44) Denne forhistorien hadde aktivistene fra Fortidsminneforeningen liten innsikt i, og dermed var håpet om å «omvende» politikerne urealistisk og nokså naivt.SYSTEMFEIL?
Vi har sett at det var både uheldige hendelser, svikt i utøvelsen av de ulike instansenes ansvar og systemiske svakheter som førte til at Nordli gikk tapt. Men det er ett forhold som Nordli-saken er en særlig grell illustrasjon på. Det er det vi i ettertid har kalt «hullet i kulturminneforvaltningen». Dette handler om at hus og miljøer med betydelig kulturhistorisk verdi, men som ikke slipper gjennom nåløyet for fredning, går tapt heller enn å få lokalt vern. Grunnen til at dette kunne skje i 2009 var sammensatt: Riksantikvaren var inne i en fase der man så at antall fredningssaker ble for stort for forvaltningsapparatet. Man hadde ikke kapasitet til å ferdigbehandle pågående fredningssaker. Flere fylkeskommuner hadde på dette tidspunktet en lang rekke fredningssaker som hadde ligget i mange år uten ferdigstillelse. I tillegg ble konsekvensene av det nasjonale målet om å få de fredete byggene opp på tilfredsstillende teknisk nivå gradvis mer synlig – dette ville også koste mye tid og ressurser.(45) Selv om kulturminneloven ikke setter slike begrensninger, var det nå Riksantikvarens uttalte praksis at bare objekter av nasjonal kulturminneverdi kunne fredes. Dette ble tydeligere i årene som fulgte, og uttalt både i saken om Linaae-gården i Sandefjord og Furuheim på Gol. Flere aktører forsøkte på denne tiden å gjøre kommunene mer ansvarlige for lokale kulturminner. Imidlertid var det fortsatt en utbredt holdning at kulturminne vern enten var fylkeskommunens eller Riksantikvarens oppgave – bevaring var rett og slett ikke et hensyn som lokalpolitikerne behøvde å forholde seg til, ansvaret lå utenfor deres område.(46) Når Riksantikvaren og miljøvernministeren pekte på kommunen som rett instans til å ta ansvar i Nordli-saken, var det en melding uten mottaker. Fredningspraksisen var strammet inn uten at det var etablert noe nytt fungerende sikkerhetsnett for de viktige kulturminnene som da ikke lenger skulle beskyttes gjennom kulturminneloven. I teorien kan man si at sikkerhetsnettet var der gjennom plan- og bygningslovens adgang til bevaringsregulering, men når kommunene som denne lovens forvaltningsmyndighet ikke så det som sin oppgave å benytte dette, og fylkeskommunens fagseksjon ble satt ut av spill av egne politikere, ble tapet av kulturminner av vesentlig regional verdi uunngåelig. Problemet med å sikre bevaring av enkeltelementer eller miljøer som «akkurat ikke» er fredningsverdige vurderes fortsatt som uløst av Fortidsminneforeningen og deler av det øvrige fagmiljøet. Kulturminner av vesentlig regional verdi går tapt fordi rivevedtak er fattet på kommunalt nivå, og kulturminnemyndighetene ikke griper inn. Svært få jobber imidlertid i 2019 for å endre Riksantikvarens fredningspraksis eller for å tette smutthullet. I innspillene til kulturminnemeldingen som skal legges fram i 2020 foreslår enkelte instanser at fylkeskommunene skal utstyres med et juridisk virkemiddel for å kunne sikre bevaring av regionalt viktige bygg og miljøer.(47)
ETTER NORDLI
2009 var på mange måter et spesielt år for kulturminnevernet. Det var offisielt kulturminneår, og Jørn Holme tiltrådte som Riksantikvar. Samme året la også Riksrevisjonen fram en rapport som rettet sterk kritikk mot kulturminneforvaltningen, og da særlig Miljøverndepartementets
og Riksantikvarens innsats. I et innlegg i Nationen – «Kopier er falske kulisser(48)» – gikk Jørn Holme ut og varslet en mer aktiv politikk fra Riksantikvarens side for å hindre slike rivinger.(49)
Bruken av midlertidig fredning som verktøy i konfliktfylte rivesaker var bevisst strammet inn hos Riksantikvaren i 2009, øyensynlig etter påtrykk fra Miljøverndepartementet. I muntlig kontakt mellom FmfOA sin fagkonsu-lent og seksjonssjef Ulf Holmene hos Riksantikvaren forut for rivingen ble det gjort klart at Riksantikvaren ikke kunne gå inn med midlertidig fredning når man ikke var overbevist om at en permanent fredning ville være berettiget. Det ville være en uryddig opptreden av direkto-ratet, og ville bli møtt med kritikk fra Miljøverndepartementet.
Men i noen grad kom påtroppende riksantikvar Jørn Holme dette i møte etter sin tiltredelse, bl.a. med et innlegg i Nationen og med uttalelser til Aftenposten året etter.(50)
Dette var dels begrunnet med Nordli-saken, dels med Riksrevisjonens rapport. Nå ble det likevel ikke slik. Furuheim på Gol ble en slags prøveballong, som ikke endte godt. Furuheim ble midlertidlig fredet i 2010, men man klarte ikke finne noen god løsning for bevaring. Fredningen ble opphevet i 2012, og huset umiddelbart revet.51 Løkkegårdsanlegget Solhaug i Larvik ble midlertidig fredet i 2011. Her førte riktignok dette fram til permanent fredning, men kun etter mange runder og betydelig ressursbruk. Når en ny konfliktsak kom opp, om rivingen av Vikenhuset i Jølster, valgte Riksantikvaren å prøve andre virkemidler. Midlertidig fredning var da ikke lenger betraktet som egnet verktøy i konfliktsaker.
BILDETEKST: Nordli-saken illustrerte det svake kulturminnevernet i kommunene, og den nye riksantikvaren så for seg mer bruk av midlertidig fredning som konsekvens.
Aftenposten 6. oktober 2010.
KULTURMINNEKOMMUNEN SØRUM
Nordli-saken førte til et skarpt ordskifte mellom politikerne i Sørum kommune.(52) Den levde lenge både i lokalbefolkningen og blant politikerne.(53) Det var etablert flere frivillige grupper som jobbet med kultur-minner også før Nordli, men disse fikk et klart oppsving i tiden etterpå. Gode eksem-pler er Slora mølles venner, som satt i stand en lokal mølle og formidlet den til skoleungdom, og Bingen lenseminneforening, som har engasjert seg for fysisk bevaring og formidling av tømmerfløteranleggene i Sørum. Jørgen Kirsebom, som deltok aktivt i saken, startet kort tid etter nettstedet «Opplev Sørum», som tok mål av seg til å løfte fram Sørums kulturminner og trekke besøkende til dem.
I januar 2012 fikk Sørum en ny vernesak. Vegvesenet bestemte seg for å rive Rånåsfoss bru, en hengebru ferdigbygget i 1927. Den er landets eldste myke hengebro, og er sentral i det bevaringsregulerte miljøet rundt Rånåsfoss kraftstasjon. Lokalmiljøet mobiliserte raskt for bevaring, med Jørgen Kirsebom i spissen. 11. februar samme år ble det arrangert fakkeltog, hvor daværende ordfører Are Tomasgård gikk i front. Et enstemmig kommunestyre stilte seg bak bevaring, og denne gangen ble vernekreftene hørt. Statens vegvesen snudde, pusset opp og bevarte brua, og la i tillegg på lyssetting.
I det påfølgende kommunevalget skiftet det politiske flertallet, slik at Høyre fikk ord-føreren. Diskusjonen fra 2009 var da fremdeles fersk hos politikerne, og klimaet for å jobbe mer aktivt med kulturminnevernet var et helt annet.(54) Det økte engasjementet hos de lokale frivillige og den nye bevisstheten hos de folkevalgte førte til flere prosjekter, og til at Sørum, både av Riksantikvaren, Norsk kulturarv og Fortidsminneforeningen ble fremholdt som en foregangskommune.(55) Den nye ordføreren Marianne Grimstad Hansen omtalte Nordli-saken som et «null-punkt for kulturvern i Sørum».(56)
Siden 2009 har både Riksantikvaren og flere av fylkeskommunene økt sine satsinger mot kommunene. Direktoratet har siden 2011 kjørt prosjektet KiK (Kulturminner i kommunene), som blant annet har ført til at antallet kommunale kulturminneplaner har økt. Akershus fylkeskommune arbeider aktivt for å heve kompetansen i kommunene, og har samlinger for de kommunale kulturminnekonsulentene (som stort sett har kommet etter 2009). Dette er satsinger som ikke kan tillegges Nordli-saken alene, men saken bidro uten tvil til å løfte fram behovet for å øke kompetansen i kommunene.
FORTIDSMINNEFORENINGEN
Raskt etter at rivingen var et faktum, ba foreningen om møte med ansvarlig minister Erik Solheim. I møtet ble problemstillingen med det store tapet av verdifulle regionale kulturminner tatt opp, uten at det fikk synlige praktiske konsekvenser. Etter 2009 engasjerte foreningen seg gradvis mer systematisk i lokale saker, både for å påvirke sakene og for å samle opp erfaring for strategisk bruk senere. Foreningen lanserte etter hvert kulturminnenes rødliste, som et verktøy for å jobbe med slike saker. Problemstillingen har hele tiden etter hatt en plass i foreningens politiske arbeid, bl.a. kommunisert gjennom «12 bud for kulturminnevernet».
OPPSUMMERING
Et gjensyn med Nordli-saken ti år etter gjør det tydelig for forfatterne at det var en svært vanskelig kamp som ble kjempet den gangen. Men allikevel – Nordli-saken fremstår i ettertid som en seier for kulturminneaktivismen fordi dette tapet ga gjenlyd. Tapet – rivingen av Nordli – ble løftet frem i media igjen og igjen, den nye riksantikvaren snakket om det igjen og igjen. Kjernen i historien om tapet – at man rev en to hundre år gammel bygning som var i god stand for å bygge en kopi på samme sted – fremsto nærmest som en karikatur på en kulturminne konflikt. Det var så lett å bruke den som illustrasjon på hvor svakt kulturminnevernet sto i Norge og i norske kommuner. Og den bevisstgjøringen dette tapet førte til – hos Riksantikvaren, i Sørum kommune og i Fortidsminneforeningen, viser at også tap har verdi. Kulturminnevernets aktivister må ikke gi seg når slaget er tapt. De må fortsatt være på stedet når gravemaskinene er i gang med å rive. Det må vises frem for allmenheten hva fellesskapet mister når viktige kulturminner ødelegges.
Forfatterne ønsker å takke Jørgen Kirsebom for uvurderlig samling av kildemateriale og annen dokumentasjon av Nordli-saken.
Ola H. Fjeldheim (f. 1970) har blant annet en mastergrad i kulturminnevern, han har jobbet som kulturminnekonsulent i Ullensaker kommune og er i dag generalsekretær i Fortidsminneforeningen.
Ingeborg Magerøy (f. 1964) er utdannet kunsthistoriker, tidligere fagkonsulent i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus, fra 2013 seniorrådgiver hos Riksantikvaren.
Fotnoter:
1 Midttun, 1934
2 Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim 21.10.2009, som del av skriftlig svar på spørsmål fra Abid Raja om Nordli-saken. Spørsmålet ble sendt inn 9.10. 2009 og lød: Hvordan kan statsråden bidra til at den svært verneverdige storgården Nordli i Sørum kommune ikke går tapt, og vil statsråden ta initiativ til midlertidig fredning for å verne eiendommen etter kulturminneloven eller alternativt nedlegge statlig dele- og byggeforbud etter plan- og bygningsloven for å fremme en statlig reguleringsplan til bevaring?
https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=44317
3 Saksopplysningene i dette avsnittet er i hovedsak hentet fra
«Saksprotokoll for kommunestyret, 26.11.2008, Sørum
kommune.
4 Indre Akershus blad, 29.11.06
5. Fra: «Uttalelse fra arbeidsgruppen for gjennomgang av
Nordli-saken i Kontrollutvalget i Sørum», 19.4.2010
6 Stormorken og Hamre: «Tilstandsregistrering Nordli Barnehage, Eksisterende Hovedbygning A», 25.8.2008. Stormorken og Hamre: «Kostnadskalkyle Nordli Barnehage», 22.9.2008
7 Det gir en kvadratmeterpris på kr 81.589.
8 Akershus fylkeskommune, Avdeling for regional utvikling: «Sørum kommune, Gbnr. 53/1, Nordli barnehage, Uttalelse til riving hovedbygning», brev datert 19.11.2008 (RAs arkiv)
9 «Nordli blir 40 millioner dyrere». Indre Akershus blad, 01.10.08.
10 Sørum kommune: Saksprotokoll forprosjekt Nordli barnehage, kommunestyremøte 26.11.2008
11 Samarbeidsplikten i kulturminneforvaltningen var forankret i både «rundskriv nr. T-4/92, Kulturminnevern og planlegging etter plan og bygningsloven», avsnitt 3.4: «Det er Riksantikvaren som direktorat og derved øverste fagmyndighet for kulturminnevernet, som til enhver tid avgjør hva som er av nasjonal interesse.» og «Forskrift om faglig ansvarsfordeling m.v etter kulturminneloven» (FOR 1979-02-09 m/senere endringer) § 3: «I saker som fylkeskommunen eller Sametinget behandler som rette myndighet etter denne forskrift skal Riksantikvaren ha underretning dersom disse fatter vedtak i strid med de faglige tilrådinger i saken og vedtaket innebærer at nasjonale verneverdier berøres. Departementet avgjør i tvilstilfelle hvilke saker som kommer inn under regelen om varslingsplikt».
12 Akershus fylkeskommune, Avdeling for regional utvikling: «Sørum kommune, oversendelse av reguleringsplan for Nordli barnehage i henhold til rundskriv T-4/92», brev datert 9.2.2009 (RAs arkiv)
13 Riksantikvaren: «Forslag til reguleringsplan for Nordli barnehage 53/1, Sørum kommune», svarbrev til Akershus fylkeskommune datert 4.6.2009
14 Sørum kommunes nettsider oppgir vedtaksdato 29.04.09, men skriver «politisk behandling» 08.06.09 15 Sørum kommune: «Kommunedelplan – Kulturminnevernplanen for Sørum kommune 2009-2012» 16 Fakta i dette og avsnittet under hentet fra «Uttalelse fra arbeidsgruppen for gjennomgang av Nordli-saken i Kontrollutvalget i Sørum» 19.4.2010.
17 Sørum kommune: «Kulturminnevernplanen for Sørum kommune 2009-2012»
18 Romerikes blad 26.09.2009
19 Romerikes Blad 29.9.2009
20 Horgen 2005, side 673
21 Dette har ikke forfatterne fått verifisert.
22 E-poster fra Sten Sture Larre 29.9.09 (RAs arkiv)
23 Muntlige svar fra RA ved telefonhenvendelser fra Sten Sture Larre og Ingeborg Magerøy.
24 Dette ble bestridt av kommunen, og var en del av grunnlaget for den senere anmeldelsen.
25 Magerøy, 2009
26 Ibid.
27 Ibid.
28 Ibid.
29 Ibid.
30 Ibid.
31 Sørum kommune, Møteprotokoll kommunestyremøte
32 «Kommunen anmelder bygningsantikvar», RB, 19.09.09
33 F.eks. Lotte Sandbergs kommentar i Aftenposten
31.10.0934 F.eks. Aftenposten 13.11.2009 og Morgenbladet 20.-26.11.09
35 F.eks. Romerikes Blad 21.4.2010: «Krass kritikk av Nordli-riving»
36 F.eks. Sandefjords blad 30.4.2011: «Varaordførerens raseri» og Romerikes blad 4.11.2015: «Fra dårligst til best på kulturvern»
37 I oppslag i A-magasinet, blant annet sitert av Jørgen Kirsebom i innlegg på «Meninger» digitalt i Romerikes blad 09.10.2010
38 Aftenposten 7.10.2010
39 Saksprotokoll, Sørum kommunestyre, 28.11.2007.
40 Saksprotokoll, Sørum kommunestyre, 26.11.2008. Begrepet replika brukes i saksframlegget. Med dette mener de et hus av noenlunde samme utseende som gamlebygget, men med annen rominndeling. I tillegg diskuteres det å bruke loftet til kontorer, noe som fordrer at det nye bygget får flere mindre takoppløft, tilsvarende de som tidligere var på gamlebygget.
41 Sørum kommunes kontrollutvalg: rapport om Nordli-saken, datert 19.4.2010
42 Saksprotokoll kommunestyret 26.11.2009, Sørum kommune
43 Jf. rundskriv nr. T-4/92, Kulturminnevern og planlegging etter plan og bygningsloven
44 Samme mekanisme mener vi å se i flere saker, f.eks om Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo eller om Os skole i Halden.
45 Forankret i stortingsmelding nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner der tre nasjonale resultatmål for kulturminneforvaltningen ble konkretisert. Et av disse lyder: «Fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal være sikret og ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020».
46 Synlig f.eks. i saken om Furuheim på Gol, og om Vikenhuset i Jølster.
47 Innspill i 2019 til ny stortingsmelding for kulturminnevernet fra Fortidsminneforeningen, Hordaland fylkeskommune og Akershus fylkeskommune.
48 Nationen, innlegg, 03.11.09
49 Romerikes blad, 06.11.09
50 Aftenposten 06.10.10
51 Årsrapport team kulturminnevern 2012, Buskerud Fylkeskommune
52 Se f.eks Romerikes blad 25.11.09
53 Innbyggere kommer bl.a. inn på temaet i intervjuer i «Områdeplan Sørumsand – vedlegg til planbeskrivelse 22.08.14
54 Se bl.a. Områdeplan Sørumsand 2014. 55 Romerikes blad 04.11.15
56 Romerikes blad 03.06.16
KILDER
AKERSHUS FYLKESKOMMUNE, AVDELING FOR REGIONAL UTVIKLING: «Sørum kommune,Gbnr. 53/1, Nordli barnehage, Uttalelse til riving hovedbygning», brev datert 19.11.2008 (RAs arkiv)
AKERSHUS FYLKESKOMMUNE, AVDELING FOR REGIONAL UTVIKLING: «Sørum kommune, oversendelse av reguleringsplan for Nordli barnehage i henhold til rundskriv T-4/92», brev 9.2.2009 (RAs arkiv)
BUSKERUD FYLKESKOMMUNE: Årsrapport Buskerud fylkeskommune 2012
HORGEN, JAN ERIK: Sørum bygdebok – Bosetting og næringshistorie, B2 Midtbygda. Sørum 2005.
MAGERØY, INGEBORG: «Rivingen av Nordli», Artikkel i Fremtid for fortiden 3/4 2009
MIDTTUN, GISLE: «Gårdsanlegg hus og innbo» i: Steen, Sverre: Norske bygder, Romerike II, 1934
REGJERINGEN: Forskrift om faglig ansvarsfordeling m.v etter kulturminneloven (FOR 1979-02-09)
REGJERINGEN: Rundskriv nr. T-4/92, Kulturminnevern og planlegging etter plan og bygningsloven
STEEN, SVERRE: Norske bygder, Romerike II, Bergen, 1934
STORTINGSMELDING NR. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner
RIKSANTIKVAREN: «Forslag til reguleringsplan for Nordli barnehage 53/1, Sørum kommune», svarbrev til Akershus fylkeskommune, 4.6.2009 (RAs arkiv)
STORMORKEN OG HAMRE: «Tilstandsregistrering for Nordli barnehage, eksisterende Hovedbygning A», 25.08.2008
STORMORKEN OG HAMRE: «Kostnadskalkyle Nordli Barnehage», 22.9.2008
SØRUM KOMMUNE
– Saksprotokoll, kommune styret, 28.11.2007
– Saksprotokoll kommune styret 26.11.2008
– Møteprotokoll kommune-styremøte 7.10.2009
– Saksprotokoll kommune styret 26.11.2009
– Kommunedelplan – Kulturminne-plan for Sørum 2009-2012
– KONTROLL UTVALG: Uttalelse fra arbeidsgruppen for gjennomgang av Nordli-saken, 19.4.2010
– Områdeplan Sørumsand. Medvirkning, informasjon, kommunikasjon. Juli 2014
AVISOPPSLAG
ROMERIKES BLAD
«Raser mot riving», 26.09.09
«Forhastet riving». leder, 29.9.2009
«Kulturvandalisme» reportasje 29.09.09
«Hindret riving fra trappa», 05.10.09
«Her forsvinner 220 års historie», 08.10.09
«Kommunen anmelder bygningsantikvar», 19.10.09
«Riksantikvaren slakter rivingen av Nordli», 06.11.09
«Lei av personangrepene», leserinnlegg 25.11.09
«Krass kritikk av Nordli-riving», 21.4.2010
«Nord-Europas flotteste barnehage», innlegg fra Jørgen Kirsebom på «Meninger» digitalt 09.10.2010
«Fra dårligst til best på kulturminnevern», reportasje 04.11.15
«Bingen er Fetsund lensers mor», reportasje 03.06.16
AVISOPPSLAG AFTENPOSTEN
LOTTE SANDBERG:
«Graverende riving», kommentar 31.10.2009
«På vakt mot riverne», intervju og kommentar 13.11.2009
«Ønsker flere hastefredninger», reportasje 06.10.10
«Riksantikvaren sov i timen», reportasje 7.10.2010
AVISOPPSLAG INDRE AKERSHUS BLAD
«Ikke samstemte» 29.11.06
«Nordli blir 40 millioner dyrere» 01.10.08.
ANDRE AVISER
MORGENBLADET: «Og løven skal ut til folket», 20.-26.11.09
NATIONEN: «Kopier er falske kulisser», innlegg, 03.11.09
SANDEFJORDS BLAD: «Varaordførerens raseri», 30.4.2011
Mange av oppføringene over – både avisoppslag og offentlige dokumenter – er å finne på Nordlisaken – Nyhetsarkiv
