Det var et forferdelig uvær, det verste i manns minne, med kraftig vind og tett snøfall. Veiene ble nesten uframkommelige, tog og busser ble forsinket. Men vrange værguder klarte så visst ikke å ødelegge den store merkedagen i Blakers historie.

Skrevet av: Jon Wiik

For en merkedag var det virkelig, lørdag 17. desember 1955, da Blaker Samfunnshus ble høytidelig innviet. Med et omfattende festprogram, bestående av både skjemt og alvor, varte åpningstilstelningen til langt på natt.

De mellom 400 og 500 feststemte deltakerne fikk oppleve et meget innholdsrikt og variert program. Minst like mangfoldig som aktivitetene i og rundt huset skulle komme til å bli i årene som fulgte.

Representantskapets mangeårige og entusiastiske formann Arne Orderud ønsket velkommen med et hilsningstelegram fra selveste fylkesmann Trygve Lie. Det var opptakten til en kveld med mange store ord, og velfortjent hyllest til ildsjelene bak byggeprosjektet – men også hele bygdas befolkning. Varaordfører Odmund Stortrøen sammenfattet nettopp dette på en treffende måte:

“Samfunnshuset er frukten skapt av alle lag av Blakers befolkning, og vil bli stående som et monument over hva samarbeid kan føre til.”

Hofmo og Kirkvaag

Selve den offisielle åpningen av huset var det den legendariske kontorsjefen ved Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI), Rolf Hofmo, som sto for. Han er med god grunn kalt samfunnshusenes far i Norge, og innså kanskje mer enn noen andre viktigheten av disse byggeprosjektene som en del av gjenreisningsarbeidet i det norske samfunnet etter krigen.
Kveldens store trekkplaster var nok likevel Rolf Kirkvaag. Den eminente radiosjarmøren, i ettertid også kalt “Norges første kjendis”, fikk latteren til å runge. Alle takket ham hjertelig for at han hadde trosset uværet og holdt avtalen. Det var ingen selvfølge, for Kirkvaag brukte over to og en halv time på en reise på 40 kilometer, og kom seint. Men du verden så godt.

Gavedryss

Det var for øvrig ikke bare lattermusklene husstyrets formann Kaare Hogseth fikk trimmet denne minnerike kvelden. Gang på gang måtte han opp på scenen for å ta imot gaver til andelslaget fra de mange talerne og gratulantene. Til slutt også en personlig gave til minne om arbeidet med reisingen av huset, overrakt av nestformann Holm Jødahl.

En meget velfortjent gest, for uten å tråkke noen av de utallige øvrige ildsjelene på tærne, må det være lov å kalle Hogseth for samfunnshusets far. Men han ga seg så visst ikke med det. I årene som fulgte var han en meget sentral person i driften av samfunnshuset. Tre formannsperioder både på 50-, 60- og 70-tallet, til sammen 12 år, taler sitt tydelige språk om det. Mellom og etter disse periodene var Kaare Hogseth dessuten styremedlem i til sammen 13 år!

Bygdas store samlingssted kunne tas i bruk – et praktbygg i tre og betong med en grunnflate på 483 kvadratmeter, inneholdende stor fest- og møtesal med scene som tilfredsstilte datidens krav fra Riksteateret, vaktmesterleilighet, kafé, kjøkken, peisestue, selskaps- og møtelokale, bad med bastu og ikke å forglemme garderober til bruk for både skuespillere og idrettsutøvere. Prislappen ble på ca. 345.000 kroner.

Kultursentrum

Kanskje var det noe symbolsk over den ulende vinden som rammet inn åpningsfesten på Blaker Samfunnshus. For det flunkende nye forsamlingslokalet ble veldig fort et flaggskip for kulturlivet på Østre Romerike – med kraftig vind i seilene.

Det hadde ikke gått mer enn fire måneder før arrangørkreftene på de inntil da så populære forsamlingsstedene Bøndernes Hus i Aurskog og Festiviteten på Sørumsand gikk ut og beklaget seg. I Indre Akershus Blad måtte de oppgitt konstatere at de var i ferd med å bli fullstendig danket ut av nykomlingen i nabokommunen.

Tradisjonsrike fester og tilstelninger, som tidligere hadde gått for fulle hus, endte plutselig med store underskudd, mens folk strømmet til Bruvollen i hopetall hver gang sjansen bød seg. Og det gjorde den ofte.

For på Bruvollen “pøste” man på med det ene underholdningstilbudet etter det andre. Stedet ble i løpet av kort tid hele distriktets nye og store kultursentrum.

– Det er et eller annet arrangement nesten hver eneste kveld. Det blir nesten for mye av det gode, sa styreformann Kaare Hogseth til Indre da han meget tilfreds kunne oppsummere samfunnshusets første leveår.

Kulturtopper i kø

Forståelig nok. For da var det avholdt fester hver eneste lørdagskveld, bortsett fra i ferietiden, med et gjennomsnittlig besøkstall på rundt 350. Man hadde en lang rekke teaterbesøk, og det med artister av topp nasjonal klasse, blant annet Falkbergets teater, Centralteatret, Det norske Teater, Edderkoppens revy og to ganger Riksteatret.

Blant de som fullstendig sprengte samfunnshuset var Edderkoppens Teater, med nasjonalhelligdom som Leif Juster, Kari Diesen og Arvid Nilssen på rollelista, i mai 1956. Bare noen dager senere ble lattersuksessen avløst av Riksteatret og en ganske annen type teaterkultur – Ibsens “Fru Inger til Østråt”.

Den store aktiviteten på det kulturelle området bare fortsatte, og den ene storheten etter den andre kunne beskues på nært hold på Blaker Samfunnshus’ scene. Som for eksempel verdensstjernen Zarah Leander, som hadde norgespremiere på sin “Syng og le”-turné her i januar 1957.

Tunge forestillinger

Store og tunge teaterforestillinger fulgte på rekke og rad i årene som fulgte. Her er noen eksempler som taler for seg: Falkbergets “Bør Børson”, Sigrid Undsets “Kristin Lavransdatter”, Holberg-klassikerne “Erasmus Montanus” og “Jeppe på Bjerget”, Olav Duuns mektige “Medmenneske” og ikke å forglemme “Ungen” av Oskar Braaten.

Og den dag i dag er det sikkert mange som vokste opp i Blaker på 50- og 60-tallet som husker barnetimene med en av landets mest folkekjære “onkler” på det området, Jens Bolling.

Også som utstillingslokale egnet storsalen seg godt. I februar 1957 var Riksgalleriet på besøk med en omfattende utstilling, og kom tilbake to ganger senere. I 1960 holdt Aurskog og Blaker sin store bygdeutstilling på Bruvollen, og salen ble benyttet som utstillingslokale for gamle tekstiler og bruksgjenstander. Utstillingen ble avsluttet med et “enkelt” festarrangement med rundt 1000 besøkende.

Stolt revy-tradisjon

Men det er så visst ikke bare skuespillere av nasjonal toppklasse som har utfoldet seg på Blaker Samfunnshus’ scene. Den er også blitt flittig brukt av lokale amatører i alle aldre opp gjennom årene. Av dem har nok aktørene i Blaker-revyen hatt størst suksess.

For det eksisterer en lang og stolt revy-tradisjon her i bygda. Den strekker seg lengre tilbake enn samfunnshusets fødsel. Både på Blaker-marken og på Fjuk-marken ble det spilt revy, til stor forlystelse for lokalbefolkningen, i årene etter krigen.

Tradisjonen ble videreført på samfunnshuset da det bare var halvannet år gammelt, i mai 1957. Men allerede i 1956 hadde lokale amatører entret scenen. Bruvollen var et av stoppestedene for Romerike Ungdomsforbunds skuespill “Sportsdilla”. Blant aktørene var de senere så velkjente parhestene Øivind Schea og Kjell Mobæk.

Nettopp disse to var også sentrale i den første Blaker-revyen på samfunnshuset i mai 1957 – Schea som så mange ganger senere en bærende kraft i ensemblet, Mobæk som den glimrende instruktøren revyen skulle komme til å få usedvanlig mye glede av så lenge han levde.

“For første gang” – og slett ikke siste

Betegnende nok het denne revyen “For første gang” – og bare tittelen indikerte jo at dette skulle bli starten på en rekke morsomme lokalrevyer på den sammen scenen i årene framover.

Ikke mindre enn 1560 personer besøkte forestillingene det første året, som ga en brutto inntekt til samfunnshuset på 6.500 kroner, nettoen var 3.500.

Siden er det spilt ytterligere 12 Blaker-revyer på Bruvollen. De fleste revyene har vært samarbeidsprosjekter mellom samfunnshuset og Blaker Ungdomslag.

Riksteatrets besøk på Blaker Samfunnshus begynte å vise synkende besøkstall på slutten av 60- og begynnelsen på 70-tallet, og tok etter hvert slutt. Til gjengjeld beholdt Blaker-revyene sin popularitet, med stabilt og godt besøk hele tiden.

Godt besøkt kino

Kinodrift sto høyt på ønskelista allerede under de første drøftelsene om å reise et samfunnshus i Blaker i 1945. 11 år senere ble ønsket oppfylt. Den første kinoforestillingen på det nye samfunnshuset fant sted tirsdag 19. september 1956.

Til kinopremieren på Bruvollen var det innkjøpt kinomaskiner med nødvendig utstyr til en verdi av 22.300 kroner. Takket være et lån på 20.000 kroner i Blaker Sparebank, med kommunal garanti i ryggen, lot det seg gjøre å anskaffe datidens mest moderne kinoframvisningsutstyr, nemlig Cinemascope. Det var Blaker Kino alene om her i distriktet, og ga kinogjengene mange flotte opplevelser i tiden som fulgte.

I likhet med alle de andre underholdningstilbudene som ble lansert, slo kinoen veldig godt an. Det ble en lang rekke godt besøkte forestillinger i årene som fulgte, både en og to gager i uka.

Kinodød etter publikumssvikt

Besøkstallene på kinoen var lenge stabile, men begynte å vise en synkende tendens utover på 60-tallet. Men på 70-tallet tok aktiviteten seg kraftig opp igjen, og det takket være nye og yngre krefter. En entusiastisk gjeng med ungdommelig pågangsmot blåste nytt liv i kinoen. Den friske innsatsen av ungdommene, som for øvrig også drev diskotek, ga resultater. I 1979, for eksempel, lå årsbesøket på rundt 10.000 personer fordelt på 90 filmframvisninger.

Dette året ble det da også gjennomført et kjempeløft for Blaker Kino. Styret vedtok å gå til anskaffelse av nye kinomaskiner, da de gamle var helt nedslitt. Takket være kommunal garanti, bevilget Blaker Sparebank et lån på 140.000 kroner til formålet.

Men nedgangen meldte seg igjen, det ble vanskelig å betjene lånet, og husstyret måtte i 1985 søke kommunen om å overta gjelda, som da beløp seg til 97.000 kroner. Heldigvis var svaret ja.

Mot slutten av 80-tallet hadde Blaker Kino fremdeles et svært godt og variert tilbud, men dessverre ble ikke besøkstallene som ønsket. Inntektene sviktet, økonomien ble stadig mer anstrengt, og kinoaktiviteten døde sakte men sikkert bort.

Dansefestene var livsnerven

De åpne dansefestene på lørdager og høytidsdager utgjorde selve livsnerven i Blaker Samfunnshus’ økonomi i nærmere 20 år. Men så sviktet publikum, og dermed inntektene. Årene som fulgte ble tunge, preget av trang økonomi. Ja, til dels kritisk.

Allerede i sin årsberetning for 1968 ga styret uttrykk for en viss bekymring for framtiden. “En står nå utvilsomt overfor faren for å miste plassen som bygdas ubetingede samlingssted. Denne utfordringen må møtes på en fornuftig og dyktig måte i fortsettelsen,” het det.

Men pengemaskinen til dansebandenes lystige toner malte videre, og et ønske som lenge hadde eksistert om å utvide husets garderobeanlegg ble realisert tidlig på 70-tallet. Utvidelsen ble finansiert med bidrag fra idrettslaget, ungdomslaget, kommunen, tippemidler og lån i Blaker Sparebank. Tilbygget ble påbegynt i september 1971 og ferdig til bruk sommeren 1972.

Festen var over

Men så sviktet livsnerven. Oppslutningen om dansefestene sank dramatisk. Til slutt var det ikke lønnsomt å drive dem videre, og i 1973 tok de slutt. Festen var over – bokstavelig talt.

Med en meget merkbar inntektssvikt, samtidig som utgiftene var store – ikke minst som følge av den nevnte utvidelsen like før, kom samfunnshuset plutselig i en meget vanskelig økonomisk situasjon. En aksjon blant bygdefolket for å tegne nye andeler ble redningen.

Men et samfunnshus som dette krever stadig vedlikehold og fornyelse. Dette er da også et tema som alltid er blitt tatt meget alvorlig av husstyret. I så godt som alle årsberetninger siden starten har man kunnet lese om innkjøp av nytt inventar eller utstyr, større og mindre reparasjoner og oppussings- eller fornyelsesprosjekter, innvendig så vel som utvendig.

Dette er nødvendige tiltak som selvsagt tærer på en fra før stram økonomi, og mang en gang har det vært vanskelig å få endene til å møtes. Særlig har dette vært tilfelle når kjøtt- og næringsmiddelkontrollen har vært på besøk, og pålagt husstyret omfattende og kostnadskrevende utbedringer på kjøkkenet med tilhørende kjøle- og fryserom.

Godvilje fra banken og bygdefolket

I slike situasjoner har en alltid like velvillig Blaker Sparebank vært god å ty til. Banken har hjulpet husstyret ut av flere knipetak, blant annet ved å innvilge kassekreditt til å imøtekomme kreditorene. Men også en ustoppelig godvilje fra bygdebefolkningen har vært gull verdt.

Som for eksempel i 1980, da det ble gjennomført en innsamlingsaksjon for å skaffe nye stoler til storsalen. Oppropet “Gi en stol” innbrakte den utrolige sum av 40.90 kroner, og for dette ble det kjøpt inn 200 nye stoler, i tillegg til at møblene i peisestua ble stoppet om.

Sju år senere tro lokalbefolkningen til igjen for å berge sitt kjære samlingssted, og en situasjon som var direkte prekær fant sin lykkelige løsning. Høsten 1986 fikk samfunnshuset nemlig uventet besøk av næringsmiddelkontrollen. Rapporten var så nedslående at Indre Akershus Blad i et stort førstesideoppslag antydet at det kunne gå mot kroken på døra for det populære huset.

Det ble forlangt en full restaurering av kjøkkenet, og beskjeden til styret var ikke til å misforstå: Uten garantier for at utbedringene ble foretatt, ville kjøkkenet bli stengt. Noe som igjen ville bety katastrofe for all virksomhet i huset.

Den omfattende jobben ble kalkulert til 250.000 kroner. Med en tom kasse var situasjonen meget dyster. Styret hadde fått kniven på strupen, og satte sin lit til ekstrabevilgninger fra kommunen og bygdefolkets velvilje.

Oppfordringen til blakværingene om å kjøpe andeler i samfunnshuset til 300 kroner stykket innbrakte til slutt nærmere 200.000 kroner. En bevilgning på 44.000 fra kommunens kulturstyre kom også godt med. I tillegg til at banken som vanlig var medgjørlig både når det gjaldt nytt låneopptak og hjelp til andre økonomiske forpliktelser. Krisen var avverget.

Nytt århundre – ny giv

De mørke økonomiske skyene fortsatte å henge over samfunnshuset på størstedelen av 90-tallet. Men rundt århundreskiftet lettet de, og de første årene etter 2000 har vært preget av en gledelig og offensiv ny giv. Ikke minst med et friskt, ungdommelig inntog, som lover godt for årene framover.

Etter krisen på slutten av 80-tallet, hanglet Blaker Samfunnshus AL videre det neste tiåret. Uttrykkene for å karakterisere økonomien i årsberetningene varierte mellom “anstrengt”, “meget anstrengt” og “meget kritisk”. Motgangen ble ikke akkurat bedre av at ubudne gjester til stadighet var på besøk. En periode var det innbrudd både én og to ganger i året.

Men blant annet takket være hyggelig, årlig kommunal driftsstøtte, og stadig nytt salg av andeler, holdt skuta seg flytende. Og i tillegg til tradisjonelle inntektsbringende tiltak, som andelsfester og ulike tilstelninger, ble det utvist stor kreativitet i det alltid like intense arbeidet med å fylle opp kassa med kjærkomne gryn.

Det ble for eksempel lansert et såkalt samfunnshuslaug etter olympisk mønster, med en inngangsbillett på 1000 kroner. Den såkalte “Klubb-100” har hatt bra oppslutning, og gitt god avkastning i flere år.

Men størst suksess hadde nok bygdeauksjonen på Motangen i 1991. Den fikk en overveldende publikumsoppslutning. Parkeringsplassene ble sprengt, og overskuddet ble på over 100.000 kroner. Oppfølgeren året etter ble ikke like innbringende, og auksjonen tok noen års pause før den ble gjenopptatt i 1999.

2,7 mill. fra kommunen

Men som sagt – rundt århundreskiftet lysnet situasjonen betraktelig. I 2000 ble samfunnshuset kvitt mesteparten av gammel gjeld, samtidig som Sørum kommune varslet at det skulle settes av fem millioner kroner til utbedring av samfunnshus i kommunen.

Husstyret var ikke snauere enn at de søkte om fire av dem! Så stort tilskudd ble det naturlig nok ikke, men i løpet av tre-årsperioden 2001-2004 rant det inn 2,7 kommunale millioner på kontoen.

Dermed har man kunnet pusse opp hele huset utvendig, inkludert legging av helt nytt tak i 2002, foretatt en helrenovering av toaletter og vestibyle og mye annet. Innledningen av det nye århundret har vært store oppussingsår for samfunnshuset, og den store dugnadsånden i bygda har til de grader blitt holdt i live!

Dessuten har det skjedd et gjennombrudd når det gjelder organiseringen av driften. 1. januar 2004 må kunne kalles en merkedag i samfunnshusets historie: Man ansatte sin første daglige leder.

Etter mye planlegging og møtevirksomhet ble samarbeidsprosjektet mellom samfunnshuset, idrettslaget og Motangen-komiteen en realitet. Kari-Anne Melby fra Aurskog ble ansatt i til sammen en halv stilling.

Blomstrende ungdomstiltak

Hun ga seg i kast med jobben med den største glød og entusiasme, og har framfor alt gått i bresjen for ungdomstiltak, som har slått meget godt an og betyr veldig mye for rekrutteringen til samfunnshuset.

Ungdomskaféen i underetasjen, for eksempel, har etter hvert fått meget stor oppslutning, ja så stor at den mangfoldige aktiviteten er utvidet fra én til to kvelder i uka. Ungdomsklubben holder til i ombygde og nyoppussede lokaler i tilknytning til kaféen, der det ble frigjort ledig plass i de tidligere garderobene da idrettslaget tok i bruk sitt eget nybygg.

Der er det liv og røre, positiv aktivitet av forskjellig slag og stor stemning. Helt i tråd med det som var tanken bak byggeprosjektet for 50 år siden.