«Kom, la oss gå ned til det hule treet, der ugla bor», sa Ole Brum til Tussi.
Å se det hule treet der ugla bor, er snart bare mulig for dyr i tegneserier Jog for godt voksne mennesker som kan betale en tilrettelegger for å ta seg dit. Hundremeterskogene i barns nærmiljø blir borte i raskt tempo. Miljøvennlighet og grønn utvikling heter det, når høye blokker bygges, busker og kratt erstattes av velfriserte gressplener og trær plantet i rader.
Tekst og foto Pål Brenne (epost: naturfotografen@biofoto.no)
Stedet heter ikke Sørumsand for ingenting.
Jeg trodde den slags var forbeholdt større byer som tilstrømmes av folk som liker å bo oppå hverandre, men i fjor våres fikk jeg et brev fra et firma med navn Sørum utvikling som gjorde at jeg satte frokostkaffen i halsen. Det var planlagt ca 20 meter høye monsterboliger 10 meter fra kjøkkenvinduet mitt! Klarsignal var visstnok gitt fra kommunen, og de innbød meg og alle naboer til et hyggelig informasjonsmøte. På møtet la arkitekten entusiastisk fram planer som, trodde hun, ville gi befolkningen et etterlengtet fremskritt. I vårt nabolag var det jo ikke mulig å få kjøpt en kopp kaffe kl. 9 på formiddagen, men med dette prosjektet ville vi få urbane kvaliteter med stor mulighet for at noen ville starte en kafé (!). Det falt ikke arkitekten inn at noen av oss hadde bosatt oss på et sted som Sørumsand av fri vilje, og at vi faktisk ikke ønsket å bo på Grünerløkka.
Jeg har nok visst at ikke alle setter like stor pris på kokekaffe ute i sol og natur som meg, men i de påfølgende ukene møtte jeg urban-evangelister med en entusiasme for tett bymiljø og friksjon(!) som virkelig forbløffet meg. Jeg oppdaget offentlige administrasjoner og kommersielle interesser med en slik tro på hva som er miljøvennlig og til vårt eget beste, at selv jeg med min bakgrunn knapt har møtt maken til fundamentalisme. Hele mitt nabolag, med 52 hus og en hundremeterskog som barn og voksne har gledet seg over i flere generasjoner, stod i fare for å bli erstattet av asfalt og betong.
Hundremeterskogen har naturlig kantvegetasjon som sikrer bredden mot utrasing, fredet iflg Vannressursloven §11, men holder det mot «sentrale føringer» og betongromantikk?
Det er mye fugle- og dyreliv i og langs hundremeterskogen. Her skarv ytterst på langskjæret.
Aktivist med kamera.
Kort sagt: Møtet med urbaniseringsfundamentalismens aktører gjorde meg til en aktivist, – en aktivist for å bevare gamle hus med hager, og for å bevare hundremeterskogen bak ungdomsskolen. Denne skogen, som nok er nærmere 250 meter enn 100, er et herlig villniss å gå i. Den har egen strandlinje og en fantastisk utsikt til elva med alt det den har å by på. Dessverre ligger den så nærme jernbanestasjonen og sentrum at betongromantikerne ser stedet bare som en hvit flekk på kartet, uten verdi før den er bebygd med høyblokker av glass og betong.Høstferien.
I fjor høst ble det ingen høstferie. Istedenfor å reise til Forollhogna eller Rondane, tok jeg en time om morgenen og tilsvarende om kvelden i hundremeterskogen. Jeg vil ikke at den skal legges under asfalt, jeg vil ikke at den skal erstattes av en dårlig kopi av Aker Brygge. Om andre enn jeg og noen naboer skal se verdien av det vi har, må andre få se hva vi har. Derfor ble det en av mine aktivistiske aktiviteter: ta bilder av og i hundremeterskogen mellom elva og ungdomsskolen. Høsten passet bra av to grunner. Det var mindre å gjøre i jobben, og sola står ikke så forferdelig tidlig opp, dermed kan jeg få det fine lyset på et, for meg enklere tidspunkt å være våken på. Jeg tok med meg stativ og snorutløser, og en Nikon D800E og Nikon 14-24/2,8, som er mitt absolutte favorittoppsett til landskapspregede bilder. I tillegg tok jeg med et annet objektiv til hver økt, forskjellig objektiv hver gang. Resultatet ble at jeg har blitt enda mer glad i denne lille naturbiten på mitt hjemsted, jeg begynner å få en enorm mengde bilder derfra, og kanskje vil de bidra til at flere mennesker ser verdien i å bevare både denne og andre hundremeterskoger i landet.
