Pilegrimsvandring
Tekst av Asbjørn Langeland - Alle foto Jørgen KirsebomEn tusen år gammel tradisjon som har fått nytt liv i vår tid
Pilegrimsleden er flere steder merket med disse stolpene og på noen av dem er det klistret på dikt og sitater. Denne stolpen står ved Revestien på Lindeberg.
En gammel kristen tradisjon
Den kristne pilegrimstradisjonen har sin opprinnelse i Kirkens første tid. Kirken i oldtiden hadde mange mar-tyrer som ble regnet som helgener. De trodde at martyrene hadde oppnådd en spesiell nærhet til Gud og kommet rett til himmelen da de døde. Derfor var det viktig for de kristne å komme til helgenenes graver. Dette ga dem en kontakt med det hellige og en mulighet til å be om helgenenes forbønn. Kirken fikk gjennom århundrene martyrer og helgener mange steder, og pilegrims- vandringer ble vanlig i hele den kristne verden.
Etter hvert ble det også vanlig at Kirken påla personer å dra på pilegrimsferd som bot for synder, og noen fant ut at de kunne betale andre for
å gjøre denne reisen for seg. Utover i middelalderen utviklet Kirkens ledere mange metoder til å skaffe seg selv og kirkene inntekter og rikdom, og misbruk av helgendyrkelse og pilegrimsreiser fantes det mange eksempler på. Martin Luthers opprør mot Kirken var i stor grad en reaksjon på griskhet og utnyttelse av folks tro, og Luther forbød derfor enhver form for pilegrimsvandring.
Den romersk katolske kirken og de ortodokse kirkene har en ubrutt pilegrimstradisjon fra kirkens første tid. I vår tid har de protestantiske kirkene tatt opp igjen denne tradisjonen.
Pilegrimstradisjonen i Norge
Pilegrimsvandringer til Olav den Helliges grav i Nidaros (Trondheim) begynte kort tid etter at han døde på Stiklestad i 1030. Bare noen måneder etter slaget ble det hevdet at Olav måtte være en hellig mann, og i 1031 ble han erklært helgen. I løpet av noen få år var pilegrimsvandringene til Olav den Helliges gravkirke blitt så omfattende at de var kjent langt utover i Europa.
I denne først tida lå kirka i Nidaros under erkebispesetet i Hamburg/Bremen. I 1070 skriver erkebiskopens sekretær, historikeren Adam av Bremen, en beretning om biskopens reise til kirken i Norden, blant annet til Nidaros. Han skriver da dette om pilegrimsferdene til Nidaros: “Nordmennenes viktigste by er Nidaros. Den er nå prydet med kirker og besøkes av mange mennesker. Der ligger den høysalige konge og martyr Olavs legeme. Ved hans grav virker Herren den dag i dag de største helbredelsesundere. Og folk som tror at de kan hjelpes gjennom den hellige manns fortjenstfulle gjerninger, strømmer dit langveisfra. Hvis man seiler fra Ålborg eller Vendsyssel i Danmark, kommer man i løpet av en dag over til Viken, som er en by i Norge. Derfra holder man til venstre og seiler langs Norges kyst, og på den femte dagen når man fram til byen Trondheim. Man kan også ta en annen vei, som fører fra danskenes Skåne over land til Trond-heim. Men denne veien over fjellene tar lengre tid, og ettersom den er farefull, unngås den av reisende.”
Vi vet likevel at mange pilegrimer krysset Dovrefjell på tross av at det var utmattende og farlig. Derfor fikk kong Øystein Magnusson reist pilegrimsherberger flere steder på Dovrefjell på 1120-tallet. Omsorgen for pilegrimene var så viktig at det var detaljerte regler for dette i Gulatingsloven. På 1300 tallet ble det bygget kirke på Dovrefjell.
Da reformasjonen ble gjennomført i Norge i 1537, forsøkte man å stanse all pilegrimstrafikk. Det ble innført strenge straffer for å bryte forbudet som også gjaldt feiringen av Olsok. Det var fordi Kong Olav Haraldsson ble erklært hellig, at man begynte å valfarte til gravstedet hans og hellig-holde dødsdagen hans. I Norge fikk dyrkelsen av Olav den hellige også en nasjonal dimensjon. Han ble «Norges evige konge». Feiringen av Olsok ble kanskje den første formen for feiring av en nasjonaldag, selv om man ikke brukte dette begrepet i middelalderen. Et minne om dette kan en i dag se på Færøyene. Færøyene var helt til 1814 et norsk øysamfunn, og gamle norske kul-turtradisjoner er fortsatt godt tatt vare på der. I dag har Færøyene en autonom status i Det danske riket, og Olsok blir feiret som Færøyenes nasjonaldag. Når olavsdyrkingen ble så hardt straffet etter reformasjonen, kan det nok også skyl-des at den daværende kongen, Chris-tian III gikk aktivt inn for å utslette all norsk nasjonalisme. Norge skulle ikke lenger være et eget rike i union med Danmark, men en dansk provins på linje med Jylland og Fyn.
Glade pilegrimsgjester på Arteid Vestre høsten 2012. Fra venstre Klemens Urban (fra Berlin), Helle Clemensen (fra Danmark), Bjørn Ivar Voll, Ellen Rykkja Gilbert, Maria Jose Perez Navarro (fra Spania) og Arnoud Hoizer (fra Holland). Alle var på vei til Trondheim, som de regnet med ville ta omtrent 30 dager.
Olsokfeiring og pilegrimsvandringer gjenopptas
På slutten av 1800-tallet var det mange som fikk et nytt syn på pilegrims- vandringer og på feiringen av Olsok. I 1897 sto Bjørnstjerne Bjørnson og Christoffer Bruun i spissen for en olsokfeiring i Trondheim i anledning byens 900-årsjubielum. Men kirken var den gang lite begeistret for initiativet, så man tillot ikke at feiringen skulle foregå i Domkirken. Først i 1930, på 900-årsdagen for slaget på Stiklestad ble Olsok for første gang etter refor-masjonen feiret som festdag i den norske kirke. Seinere på 1930-tallet og under krigen brukte Quisling og partiet Nasjonal samling «Olavsarven» og de gamle symbolene knyttet til den, i sin propaganda, og dette førte til at mange tok avstand fra alt som hadde med olavstradisjonen å gjøre.
Olavstradisjonen var imidlertid så sterk at den ikke døde bort fordi om Nasjonal samling hadde brukt den. Olsok 1954 ble Stiklestadspelet frem-ført for første gang, og siden har det blitt en fast tradisjon og et stadig større arrangement. I 1975 ble det oppført et olsokspel i bygda Tylldalen skrevet av Ola Jonsmoen som bygde på de gamle pilegrimstradisjonene i Østerdalen. I årene som fulgte, vokste interessen for olsoktradisjoner og pilegrimsvandringer mange steder rundt om i landet. Mange ønsket ny aktivitet langs de gamle pilegrimsledene, og i perioden 1993 til 1997 ble pilegrimsveien mellom Oslo og Trondheim merket. Leden ble offisielt åpnet av HKH kronprins Haakon 29. juli 1997.
I dag er pilegrimsledene både i Norge, Danmark og Sverige merket med St. Olavsveienes merke, og Europarådet har innlemmet dem blant europeiske kulturveier, og det gir dem en spesiell status. Nå er det jo ikke slik at folk begynner å vandre langs en rute bare fordi den er blitt merket og har fått en offisiell status. Det må legges til rette slik at vandrerne kan få overnatting og mat på turen. Merker og veivisere må holdes i stand, stier må ryddes, og fremfor alt må det finnes informasjon og oppdaterte kart for leden. Det er derfor etablert en offentlig organisering av pilegrimstilbudene der både staten, fylkeskommunene og kommunene langs leden har en rolle. I Oslo har staten etablert et eget senter, Pile- grimssenter Oslo som tilrettelegger pilegrimsvirksomheten og holder kontakt med de lokale aktører i fylkene Oslo, Akershus og Buskerud. Senteret har et eget styre og samarbeider både med offentlige instanser, frivillige organisasjoner og private aktører. I tillegg til den offentlige virksomheten finnes det en frivillig organisasjon som også har bemannet kontor i Oslo, Pilegrimsselskapet St. Jacob. Selskapet har som formål å spre kjennskap til og forståelse for pilegrimsvandringer nasjonalt og internasjonalt.
Pilegrimsleden gjennom Sørum
Den offisielle pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim har to alternative ruter mellom Oslo og Hamar. Den ene går gjennom Romerike og Stange fram til Hamar. Den andre ruta som ble godkjent noe seinere, går fra Oslo over Ringerike og Hadeland til Gjøvik, deretter båt over Mjøsa til Hamar. Hamar er med i begge rutene på grunn av domkirkeruinene og byens gamle status som bispesete.
Pilegrimsleden gjennom Sørum kommer inn fra Skedsmo ved Leirrud, følger Gauteidvegen et par kilometer fram til merket sti opp til Frogner kirke. Videre går leden ned til Frogner sentrum og følger Trondheimsvegen fram til Lindebergvegen. Så følger den Lindebergvegen til Revestien. Etter Revestien er det merket sti gjennom St. Olavs gang i Vilbergfjellet fram til Vilbergvegen og videre langs et gam-melt veifar til Vestre Arteid. Derfra følger leden veien mot Kløfta og går inn i Ullensaker ved Isingrud.
Blaker og Sørum Historielag har oppnevnt et medlem til å ta seg av oppgaver knyttet til pilegrimsleden. Helt siden historielaget kom inn i arbeidet, har Gunnar Ulvestad hatt denne oppgaven. Gunnar Ulvestad forteller at han først og fremst sørger for at leden gjennom Sørum er godt tilgjengelig, og han tar seg av både rydding og merking. Pilegrimsleden er primært et offentlig ansvar, og det lokale ansvaret er tillagt kommunen ved kulturkontoret. Ulvestad sier han har kontakt med kommunen, men han får ingen direkte støtte derfra. Også fylkeskommunen har et ansvar, og Akershus fylkeskommune er medlem i Pilegrimssenter Oslo. I fylkeskom-munen har kulturetaten midler til pilegrimsarbeidet, og i år er det bevilget penger til en hvilebenk med bord ved Frogner kirke. Dette skal plasseres ved den gamle kirka. Ellers sier Ulvestad at han har regelmessig kontakt med Pilegrimssenter Oslo der daglig leder og pilegrimsprest Roger Jensen er en god støttespiller. Senteret ønsker at det skal være åpne kirker for pilegrimene, og i Sørum gjelder det Frogner gamle kirke. Men dette er ikke uten problem da en ikke kan ta sjansen på å holde kirka åpen uten tilsyn. Ulvestad er i dialog med menighetsrådet for å finne en løsning.
Pilegrimssentrene godkjenner overnattingssteder og gir informasjon om disse. Tre overnattingssteder i Sørum er med i Pilegrimssenterets oversikt: Vestre Arteid, Arstun vandrerhjem på Åsgård og Fløgstad gård. I tillegg er en Gapahuk i Vilbergfjellet med på lista over overnattingssteder.
Arteid Pilegrimsherberge er beskrevet som en av Norges flotteste overnattingsplasser for pilegrimer.
Arteid Vestre
Dagfinn Eriksen Arteid opprettet et overnattingstilbud for pilegrimer på det gamle stabburet på Arteid i 2006. På nettet kan en lese følgende informasjon om overnattingstilbudet: Rimelig overnatting i stabbur.
På Arteid Vestre er et gammelt stabbur satt i stand for at pilegrimer skal kunne overnatte for en rimelig penge. Stabburet i åkerkanten har tre rom med plass til sju personer. I tillegg er det et felles oppholdsrom med et lite kjøkken, utstyrt med kokeplate og noe kjøkkenutstyr.
Mulighet for å kjøpe mat: Middag 100 kr, frokost 50 kr og niste 50 kr. Måltider forutsetter at man bor på gården. Prisen for overnatting er kr 150.
Dette overnattingsstedet er akkreditert og anbefalt av Nasjonalt Pilegrimssenter. Det har møtt samme krav og holder samme standard som overnattingsstedene langs Camino de Santiago og Via Francige.»
I tillegg til den informasjonen som er sitert ovenfor kan en nevne at det ikke er innlagt vann på stabburet. Men låven ligger bare 15-20 meter unna, og der kan de hente vann til matlaging, og der er det dusj og toalett. Sengeplassene har gode madrasser. I stabburet står det et kjøleskap med forskjellige typer kaldt drikke. Dette er et selvbetjeningstilbud basert på tillit til gjestene. Betalingen legger de i en boks. Rommene i stabburet er slik som de opprinnelig har vært. I tillegg til kjøkken er det to over-nattingsrom, det ene med hems. Disse rommene ligger i annen etasje. I første etasje er det et rom der gjestene kan samles, og her er kjøleskapet plassert. Det andre rommet i første etasje har en fin samling av gamle ting fra gården og familien som arbeidsredskaper, melkespann, en symaskin, et par ski fra 50-tallet o.s.v. Det er ikke mye ekstra utstyr og luksus, men en ting legger man merke til, en godstol med elektrisk massasjeapparat for bein og legger. For mange vandrere er ankomsten til Arteid slutten på turens dag nr. to. Mange startet turen med lite trening, og etter to lange dagsetapper kjenner de det godt i beina.
Dagfinn forteller at det var tilfeldig at dette tilbudet ble etablert. Eivind Luthen i Pilegrimsfellesskapet St. Jacob gikk opp leden i 2005. Luthen kom da innom Arteid og spurte om det var mulig å tilby et enkelt og rimelig over-nattingstilbud på gården. Det var viktig å ha rimelige tilbud langs leden, for en vandring på opptil 30 dager kan fort bli dyr. De ble enige om at stabburet kunne egne seg, og den 19. juni 2006 skrev den første vandreren seg inn i gjeste- boka. Hun het Kari Hilde Eriksen og kom fra Mjøndalen.
Det første året kom det ikke så mange vandrere, men virksomheten tok seg fort opp, og etter et par år stabiliserte besøket seg på 120 – 130 pr. år. 2018 har blitt en toppsesong med 190 over-nattinger fram til midten av september. Selv om opplegget er enkelt, og gjestene på mange måter må klare seg sjøl, så medfører virksomheten mye arbeid. Pilegrimstilbudet har vært sommerjob-ben til de to døtrene på gården.
De to sentrale pilegrimsorganisas-jonene har helt fra starten stått for regelmessig oppfølging. Ola Rønne som er tilknyttet det offentlige pilegrims-senteret og ansvarlig for leden gjen-nom Romerike, besøker Arteid hvert år. Dagfinn har fått tilbud om støtte til investeringer. Så langt har han ikke benyttet seg av dette, men han sier det kan være aktuelt å investere i toaletter i framtida. Han er imidlertid litt ambivalent når det gjelder synet på hvordan et pilegrimstilbud skal utvikles. Noen instanser har helt fra starten sett på dette som en mulighet for næringsutvikling. Da Trond Giske var kultur- og kirkeminister, ivret han sterkt for næringsutvikling i tilknytning til pilegrimsledene. Dagfinn sier at det lett kan bli en motsetning mellom dem som ønsker næringsutvikling, og dem som vil drive i det små på et idealistisk grunnlag.
Tilbudet på Arteid er enkelt, men de som kommer er fornøyd med det enkle. Vandrerne kommer fra mange land. Noen er godt forberedt, andre vet kanskje ikke stort om hva de har gitt seg ut på. For eksempel hadde de en gang besøk av en vandrer som gikk i sandaler, og all bagasjen sin hadde han i en bærepose.
I gjesteboka på Arteid finnes det mange koselige hilsner fra pilegrimer fra hele verden.
Fra gjesteboka på Arteid
Allerede samme uka som stabburet ble åpnet, kom de første langveisfarende gjestene, en gruppe på 9 fra England, Sverige og Norge. Flere fulgte utover sommeren og høsten. Så seint som 24. oktober har en ensom vandrer skrevet seg inn i boka. Han skriver på engelsk og har et engelsklydende navn, men han opplyser ikke hvor han kommer fra. Han takker hjertelig for at han er blitt invitert inn til familien. År nr. 2, 2007 har den første skrevet seg inn den 25. juni. Deretter følger mange gjester utover sommeren, både norske og utenlandske.
I 2008 har det blitt større omfang. Første pilegrim dette året kom 29. mai. Det var en ensom vandrer fra Nederland, en mann nettopp fylt 50. Han var begeistret for landskapet, for folk han møtte og for stabburet, og skriver «This doesn’t excist in the Netherlands». Til å begynne med ser det ut til at de fleste vandrerne var norske, men det internasjonale innslaget blir mer fremtredende for hvert år. I juli 2008 har ei dame fra Sør-Afrika skrevet seg inn som «the first pilgrim from the Southern Hemisphere». Det fortsetter med to fra Sverige og en fra Brasil dagen etter. Litt seinere i juli har tre amerikanere overnattet på stabburet og skriver «What a fun place to stay».
Flere av dem som har skrevet i boka, forteller at de tidligere har gått pilegrimstur i Spania, til Santiago de Compostela, og noen forteller at de har fått vite om pilegrimsleden i Norge fra nordmenn de møtte på vandringen i Spania. Gjesteboka dokumenterer besøk år for år, og mange har vært begeistret. De setter pris på den enkle standarden og den unike opplevelsen ved å bo i det gamle stabburet. En skriver at det behøves flere slike overnattingssteder langs veien. Hvert år har det vært besøk fra mange forskjellige land, fra Tyskland og Nederland har det vært ekstra mange. Ellers finner en besøkende fra England, Polen, Frankrike, Spania, Italia Sveits, USA, Canada og de nordiske landene. Men det har også vært virkelig langveisfarende pilegrimer innom, i 2012 var det vandrere fra både Argentina og Australia på Arteid. Fra 2015 fant jeg en hilsen på en litt merkelig form for nordisk språk. Forklaringen var at vandreren kom fra Sisimut på Grønland. En spesiell hilsen som ikke var fra vanlige pilegrimer, var datert 21. april 2017. Den var fra to vandrere fra Ulm i Tyskland. De skriver at de er på vei til Nordkapp, og at de nå er halvveis og har tilbakelagt 2300 km på beina. De er overbegeistret for å bo på stabburet som de beskriver som «wahnsinnig gemütlich». De satte spesielt stor pris på stolen med apparat for fotmassasje. Det er ellers mange vandrere som forteller at massasjestolen har gitt dem en god opplevelse.
En kald regnværsdag i mai 2013 hadde jeg et spesielt møte med to pilegrimer. Jeg kom til parkeringsplassen ved Rotaryhuset i Ilevegen på Kløfta for å ta med et par karer til et bedriftsbesøk. På plassen sto det to våte og kalde karer med store ryggsekker. De var pilegrimer fra Australia som hadde gått seg litt bort, og nå søkte de et sted for overnatting. Jeg hadde hørt om stabburet på Arteid og kjørte dem dit. Der ble de godt mottatt av Dagfinn. Når jeg nå har bladd i gjesteboka, så finner jeg dem igjen. De var de første vandrerne på Arteid i 2013. De skriver at de må ha gått forbi Arteid uten å være klar over at det fantes et overnattingssted der.
“We arrived in Klefta feeling quite cold and with the rain were not keen to camp out and get wet tents. Fortuitously, we called in at the Rotary, and a good Samaritan there brought us to here”.
Arstun Vandrerhjem på Åsgård.
Arstun vandrerhjem på Åsgård
Arstun Vandrerhjem ligger på et gårdstun i et stille landbruksområde i Sørum, 3 km fra Lørenfallet. Historien til gården Åsgård går langt tilbake i tid. Åsgård er en av få gårder i Sørum som har blitt eid av samme slekta siden den ble selveiergård i 1676. I det restaurerte huset fra 1840 er det fire rom, fordelt på tre 2-sengsrom og ett 5-sengsrom med tilhørende kott. Ett av rommene har eget bad, de andre har bad på gangen. Den opprinnelige innredningen er bevart i 2. etasje.
Rommene blir leid ut på selvhusholdsbasis, men det er muligheter for å få bestilt mat. Bestille middag kr 250, dagligvarebutikk og minibank er 3 km unna. Arstun ligger åtte km fra leden, vertskapet henter og bringer i tilknytning til Pilegrimsleden. Vandrerhjemmet er stengt mellom kl. 11.00 og 16.00, men anrop besvares.
Dette overnattingsstedet er akkreditert og anbefalt av Nasjonalt Pilegrimssenter. Det har møtt samme krav og holder samme standard som overnattingsstedene langs Camino de Santiago og Via Francigena.
Mari Aasgaard som driver stedet, forteller at Arstun vandrerhjem ikke ble etablert som et overnattingssted for pilegrimer, og de har nesten bare van- lige overnattingsgjester. Hun forteller at idéen om å knytte Arstun til pilegrimsleden kom fra Ola Rønne, som er ansvarlig for leden gjennom Romerike, i forbindelse med en konferanse som Innovasjon Norge holdt. Dette var i 2012, og siden har de i gjennomsnitt hatt ca. 10 pilegrimer pr. år, men i fjor var det så mange som 24. Mari har selv gått leden fra Oslo til Trondheim, og hun er glad for å kunne støtte pilegrimssatsingen.
Som på Arteid, kommer også pilegrimene på Åsgård fra mange kanter av verden. Det er mange tyskere og nederlendere, og fra land lenger unna nevner hun to fra Baskerland i Spania. Pilegrimene som ønsker overnatting, ringer til henne, og hun henter dem på Vilbergvegen som pilegrimsleden så vidt tangerer på en kort strekning, kanskje bare ti meter. Det er derfor ofte vanskelig å forklare dem hvor stedet de skal bli hentet ligger. Neste dag kjører hun dem tilbake til der hun hentet dem. Men ofte blir det jukset litt slik at hun kjører til et sted nærmere Ullensaker kirke, en liten avkortning av vandringsruta kan være greit. Mari forteller at hun ofte er blitt overrasket over at pilegrimene er så begeistret for landskapet i Sørum. Særlig vekker det åpne jordbrukslandskapet i området rundt Refsum pilegrimenes beundring. «Vi som bor her, blir kanskje blinde for skjønnheten i det vi ser daglig,» sier Mari.
Det flotte stabburet på Fløgstad er innredet til et førsteklasses overnattingsted.
Fløgstad
Fløgstad ligger vest for Trondheimsvegen helt nord i Frogner. På nettsiden deres kan en bl.a. lese følgende: «Åpent april – oktober/ Avstand: 1 km fra leden.
For turister har vi et minimumsopphold på to netter, men pilegrimer er naturligvis velkommen for en natt.
Fløgstad gård tilbyr komfort i fredelige omgivelser i et gammelt stabbur med alle moderne bekvemmeligheter. Etter en lang dag på veien tilbyr vi gode senger, moderne bad med vaskemaskin, fullt utstyrt kjøkken, koselig stue med peis og wifi. Frokost med melk, kaffe og egg fra egne høner er inkludert. Gården ligger i et område med lange spirituelle tradisjoner, nær Frogner middelalderkirke. I Wat Thai buddisttempel, på den andre siden av åkeren, kan du møte munker som har dratt på en lengre pilegrimsreise enn de fleste.»
På Fløgstad er tilbudet til pilegrimer i etableringsfasen, og de har til nå bare hatt ett besøk av pilegrimer. De besøkende var tre vandrere fra Barcelona som nettopp var blitt pensjonister. Hittil har det vært gårdsturisme de har satset på. I 2017 ble stabburet på Fløgstad innredet som et gjestehus for turister. Huset har fått høy standard, og det blir markedsført på Airbnb. Men i sommer har eierne, Anders Ringereide og Henrik Ebne, satt i stand et hus til som skal bli et spesielt tilbud til pilegrimer. Pilegrimshuset var tidligere bryggerhus/drengestue hos oss på Bjerke. I 1980-åra ble det tatt ned og satt opp igjen som gjestehus på Bjerkemoen, og nå er det flyttet for annen gang. Dette huset har en enklere standard enn stabburet, men det er smakfullt innredet og den gamle stilen er bevart. De regner med å kunne tilby pilegrimer overnatting i dette huset fra våren 2019.
Denne artikkelen stod på trykk i Sørum-Speilet nr 3|2018