«Et nullpunkt for kulturminnevernet i kommunen vår.»
Slik omtaler nåværende Sørum-ordfører Marianne Grimstad Hansen Nordli-saken, riveskandalen som ga Akershus-kommunen riksdekkende oppmerksomhet av den negative typen høsten 2009. I dag, åtte år etter, høster Sørum toppkarakter når Riksantikvaren årlig rangerer norske kommuners innsats for kulturminnevernet. Fortidsminneforeningen dro på besøk for å finne ut hva som har skjedd.

PÅ LÅVEBROA ØNSKER Tone Huserbråten Høglien velkommen til formiddagsmat og kulturminneprat i Bestefarhuset: Fra venstre Berit Leikhammer, Rita Nyborg og Dag Winding-Sørensen.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen – Fortidsminneforeningen

Hva som skjedde? Nordli skjedde. Alt begynte med Nordli, sier Jørgen Kirsebom.
Jeg har tatt 08-toget fra Oslo S. Etter 34 minutter og fem stopp går jeg av på Blaker stasjon, som eneste avstigende. På perrongen står Jørgen, min guide denne dagen. Vært her før? Ikke? Han leder an til fots opp bakken, langs en gress- og grusvei han forteller er en bit av Den fredrikshaldske kongevei, anlagt tidlig på 1700-tallet. Etter noen minutter befinner vi oss oppe på et platå, Blaker skanse.

Her har Jørgen kontor, der han lever av å promotere Sørum, som fotograf, konsertarrangør og markedsfører.
Blaker skanse er et festningsverk fra 1600-tallet, med Glomma mot vest og vidstrakt utsyn mot mulig invasjon fra øst, der svenskene for et par hundre år siden utgjorde den store trusselen. Dette er ukjent mark for meg, selv om jeg bor i Oslo.
Det var det også for Jørgen for knapt ti år siden. «En forretningsmann fra Hong Kong med midtlivskrise.» Slik beskriver han seg selv da han etter 18 år i utlandet flyttet tilbake til hjemlandet mot slutten av 2000-tallet. Han slo seg ned i kommunen han hadde vokste opp i, der foreldrene fortsatt bodde. Blaker skanse hadde han knapt hørt om. Og resten av Sørum, hva var det å oppleve der? Moren var lokalpolitiker, og det var sånn han ble oppmerksom på rivesaken ved Lørenfallet: En stor hvitmalt trebygning, hovedhuset på Nordli gård fra rundt 1790, var vedtatt revet, etter mange års diskusjon.
Og med det ble Nordli ikke bare en opprivende sak for Sørum kommune og norsk kulturminnevern for øvrig. Det ble også et vendepunkt for Jørgen.
– Jeg kjente ikke debatten som hadde rast i forkant, men hele saken virket ulogisk.
«Det er idiotisk å rive», sa jeg til moren min. «Dere må i hvert fall lese historien om bygningen først!».

«KULTURVANDALISME»

RIVINGEN AV HOVEDBYGNINGEN på Nordli gård i 2009 satte Sørum kommune på kulturminnekartet – som et eksempel til skrekk og advarsel. Foto: Fortidsminneforeningen

I 2009 huset Nordli en barnehage. En tilstandsrapport viste at bygningen var angrepet av råte, og istandsetting ville bli for kostbart. Men man trengte barnehageplasser, og det ble derfor vedtatt riving for å bygge en kopi «mer opprinnelig enn det som står der i dag», som det ble sagt i kommunen. Dette til tross for at bygningen var verneverdig, ifølge kulturminneplanen kommunen hadde vedtatt samme år.

Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus avdeling ble oppmerksom på saken en drøy uke før rivingen skulle begynne. 25. september fikk styreleder Sten Sture Larre telefon fra en fortvilet privatperson i Sørum. En gammel bygning skulle rives, og gravemaskinen var allerede på plass.

I en artikkel i medlemsbladet Framtid for Fortiden senere den høsten beskrives «Nordli-saken» nærmest time for time.
Ingeborg Magerøy, den gang ansatt som avdelingens fagkonsulent, skriver: «Vi visste vi hadde en uke på oss til selve rivingen skulle skje. Vi kontaktet Riksantikvaren på flere nivåer, men fikk den nedslående beskjed at de ikke kunne gå inn saken nå, toget var gått. Rivebeslutningen kunne bare omgjøres av kommunen selv. (…) Vi ringte politikere i kommunen og på Stortinget, vi kontaktet pressen og NRK, fikk dekning på saken i lokalavisene og i Kulturnytt i P2. Generalsekretær Elisabeth Seip i Fortidsminneforeningen var til og med i radiodebatt med varaordfører Ivar Egeberg.
Vi ringte, vi rådslo og vi ringte mer.»
«Kulturvandalisme» var uttrykket Sten Sture Larre brukte i et intervju i Aftenposten noen dager senere, noe som ikke bidro til å myke opp de steile frontene i Sørum. Det var for lengst gått innbitt politikk i saken. Men så lenge bygningen sto var det håp.
Ola H. Fjeldheim, den gang styremedlem i Oslo og Akershus avdeling, dro på befaring for Fortidsminneforeningen og konkluderte med at bygningen var i langt bedre stand enn den første rapporten slo fast. I tillegg kom det også fram nye opplysninger om bygningens historiske betydning. Nordli hadde blant annet vært lasarett under krigen med Sverige i 1814! Men lite nyttet det. En dag tidlig i oktober ble den rundt 220 år gamle bygningen på høyden ved Lørenfallet jevnet med jorden.
«I mine 50 år som antikvar har jeg aldri sett en mer meningsløs riving», uttalte arkitekt Jan Anderssen. Han hadde årelang erfaring fra Riksantikvaren og hadde personlig vært på befaring få dager før rivingen.

TILHOLD PÅ SKANSEN

chevron-right chevron-left

Så hopper vi åtte år fram i tid. På Blaker skanse møter jeg Rita Nyborg. Jørgen kaller henne spøkefullt for «Fru Blaker», for det har hun blitt kalt, sier han. Rita har i en årrekke vært engasjert i utleien av festningsanlegget, og var også med å starte opp Blaker skanses venner og Blaker Utvikling. Statens Husflidskole, senere Statens lærerhøgskole i forming, deretter Høgskolen i Akershus avdeling for formgiving og design, holdt til på Blaker skanse fra 1917 og frem til 2003, da skolen flyttet til Kjeller. Med ett var festningens framtid høyst usikker, for hva skulle de store bygningene nå brukes til? Venneforeningen hadde mange planer, og en av dem var historisk spill. En ny organisasjon ble dannet, og «Skansespillet» ble satt opp i flere år. I 2013 ble både organisasjonsform og navn endret, og «Romeriksspillene» setter nå opp historiske spill hvert år. Sommeren 2018 kommer et helt nytt spill om hendelsene på Skansen i 1718. Mellom 100 og 200 frivillige deltar. Rita driver nå korttidsutleien, og stedet er spesielt populært til bryllup og konfirmasjoner, men også andre typer arrangementer som markeder, konserter og 17. maifeiring passer fint inn på den stemningsfulle festningen.
Rundt 20 kunstnere leier i dag lokaler inne på området. Med dem følger det et rikt og mangfoldig kulturliv. Utstillinger og åpne verksteder gir stedet liv, men alt dette kan det bli forandring på. Eieren Statsbygg vil kvitte seg med anlegget. Finnes det en kjøper som har råd til vedlikeholdet?
Blaker skanse er også stedet der Jørgen driver Opplev Sørum, nettportalen som vokste ut av Nordli-saken. Sentralt i Jørgens prosjekt er bruken av festningsområdet som kulturarena.
– Kulturarrangementer og kulturminner er så nært knyttet til hverandre, sier han. – Man vil heller være på Blaker skanse enn på en parkeringsplass eller i en idrettshall. Derfor er jeg negativ til påkostede kulturhus. Når en kommune har brukt noen hundre millioner kroner på kulturhus, må det brukes, og det tapper de andre arenaene. Jeg mener at jo flere kulturarenaer en kommune har, desto mer variert blir kulturlivet. Se for deg en sommerdag i disse omgivelsene, og tett av folk på plassen her foran scenen. Det er helt spesielt, sier Jørgen og slår entusiastisk ut med armene.

STANDSMESSIG TRANSPORT

JØRGEN KIRSEBOM HAR innleid standsmessig transport for vår rundtur i landlige Sørum: en Studebaker Commander Landcruiser 1951-modell. Til venstre en kjerre av enda eldre årgang (foto: Trond Rødsmoen).

Vi skal på tur. Jeg er invitert med denne dagen for å oppleve noen av Sørums mange kulturminneattraksjoner – og med ett føler jeg meg som en attraksjon selv. På plassen bak Krutthuset står dagens transportmiddel: en Studebaker Commander Landcruiser 1951-modell, skinnende grønn. Da statsminister Erna Solberg besøkte Blaker skanse under et arrangement i sommer, ble hun transport i det samme kjøretøyet. Vi får nikk og vink der vi i noe lavere fart enn trafikken for øvrig glir av gårde. Bilen er tung, her er ingenting som minner om servostyring, og giringen er en blanding av krafttak og godsnakk. Folk i traktene her er vant til å se gromme amerikanere på veiene, dette er hjemkommunen til legendariske Eight Amcars Club av 1977 – men mer om det litt senere.

Vi stryker standsmessig av gårde, langs høsteklare kornåkre, over bølgede åsrygger og forbi velholdte gårdsanlegg. Sørum framstår som en godt bevart hemmelighet, også for en som bor kun en 40 kilometers kjøretur unna. Vi cruiser brummende langs Glomma, forbi Rånåsfoss kraftstasjon fra 1922. Dette var en av de største og mest moderne for sin tid, og er med sine monumentale bygninger og nyskapende teknologiske egenskaper et av de viktigste kulturminnene i norsk kraftproduksjon.

Her skulle det produseres all den strøm man trengte «i uoverskuelig framtid». Det holdt ikke lenge. Vi stopper ikke, vi har nemlig kurs for en annen bit av historien om «Sørum etter Nordli». Mens Nordli bidro til å vekke Jørgens engasjement for kulturminner, ble Rånåsfoss bru hans første verneseier.
– Da jeg hørte at den vakre brua over Glomma skulle rives, engasjerte jeg meg umiddelbart. Statens vegvesen hadde bygget en ny bro en kilometer lenger nord i 1989, og nå ville de slippe å bruke en masse penger på en gammel bro man ikke lenger «trengte».
Men sånn skulle det ikke gå.

VERNEKAMP KRONET MED SEIER: Statens vegvesen ønsket å rive Rånåsfoss bru. I stedet ble det full restaurering og lyssetting. Foto: Jørgen Kirsebom.

Mens tungtransporten dundrer over den nye broa, er gamlebroa, «Sørums Golden Gate», i dag en idyllisk del av gang- og sykkelveinettet langs Glomma. En plakett forteller historien:
Bygd i 1927, smal for å spare penger, med et spenn på 260 meter og to 19 meter høye betongtårn. En av svært få bruer i sitt slag. Da Vegvesenet rev en tilsvarende bro for mange år siden, gjorde Vegvesenet samtidig et vedtak om at Rånåsfoss skulle bli stående. Men vedtaket ble «glemt», helt til Jørgen kom over saken. I 2016, fire år og 16 millioner kroner senere, var det åpning og folkefest, med en lyssetting som gjør broen til et smykke i nattemørket.
– Det er rart å se denne plaketten i dag.
Det gjør meg litt stolt, sier Jørgen.

VIKTIG MED MØTEPLASSER

MØTEPLASS FOR ILDSJELER. Berit Leikhammer, Rita Nyborg, Jørgen Kirsebom, Marianne Grimstad Hansen og Dag Winding-Sørensen har mye å snakke om. Foto: Trond Rødsmoen.

Vi ruller inn foran Bestefarhuset i Blaker. Et knippe ildsjeler skal møtes til lunsj, i en ombygd låve som nå er restaurant. Tone Huserbråten Høglien driver denne kombinerte kafeen og gårdsbutikken sammen med mannen og tar imot på låvebrua. Hun flagger i dag, siden Sørum nok en gang har fått toppkarakter i Riksantikvarens årlige rangering av landets kommuners innsats for sine kulturminner.
Rundt bordet sitter foruten Jørgen og Rita også Dag Winding-Sørensen, leder av Slora Mølles venner, og Berit Leikhammer, leder i Bingen Lenseminneforening. Sørums ordfører siden 2015, Marianne Grimstad Hansen, har også tatt turen.
Stemningen er hjertelig, som gode bekjente som møtes over lunsj, eller formiddagsmat som Tone gjerne slår et slag for.
Samtalen kretser rundt det vi alle er opptatt av: kulturminnevern, identitet, frivillighet – og økonomiske rammer som oftere begrenser enn muliggjør.
– Sørum har dårlig økonomi. Det kommer vi ikke utenom, sier Marianne Grimstad Hansen. – Men det handler ikke først og fremst om det. Jeg er opptatt av å framsnakke kulturminner, og understreke at midlene vi bruker skal gi en pay off på sikt.
Kulturminnemidler er en katalysator. Når frivillige får midler, mangedobles effekten av disse gjennom aktivitetene drevet fram av dugnadsånden. Dette har vi vært flinke til det siste året, å få grensesnittet mellom meg som ordfører, administrasjonen og frivillige som Berit, Dag, Rita og Jørgen til å fungere. I tillegg er frivilligheten og vi flinke til å søke om midler for eksempel fra Riksantikvaren, Kulturminnefondet og Fortidsminneforeningen.
De fire er en vesentlig årsak til den positive utviklingen som har vært i Sørum de siste årene. Ja, Sørum har kulturminneplan.
Ja, kommunen har kulturminnerådgiver. Og kommunen har en rekke attraksjoner. Men viktigst av alt er kanskje det faktum at kommunen har et knippe sentrale personer tilknyttet disse attraksjonene. Rita har Blaker skanse, Dag brenner for Slora Mølle, Berit kjemper for bevaring av Bingen lenser. De har hver sin «baby», og den som samler dem og en rekke andre i et fellesskap er Jørgen.
Han samler trådene, som en slags sentral for samarbeid. Han markedsfører, fotograferer, lager brosjyrer. Han er navet.
– Opplev Sørum oppsto ut av ruinene av Nordli-saken, som også ble mitt første møte med Sørum-politikerne, forteller Jørgen.
– Portalen ble født ut av et ønske om å snu noe negativt til noe positivt. Hvordan kan jeg tjene penger på å markedsføre frivillig arbeid i Sørum? Det var grunnideen.
– Nordli var «nullpunktet» hva kulturminnevern angår i Sørum, skyter ordfører Marianne inn. – I ettertid kan vi si at det var godt for noe. Saken vekket et enormt engasjement. Vi kan si at Nordli ble ofret, og at saken avstedkom mye annet positivt.
Tross den trange økonomien, så får vi allikevel veldig mye til, ikke minst takket være frivillig innsats. Vi gir ikke allverdens
til kulturminner, men vi gir etter evne.

HANDLER OM MER ENN BUDSJETTER

Dag Winding-Sørensen var sterkt engasjert i Nordli-saken, det var sånn han ble kjent med Jørgen. Selv mente han at Nordli burde bli et bygdetun, men husker en kommune med en ganske annen holdning til kulturminnevern. Dagens politiske støtte er han fornøyd med.
– Jeg vil si at ordføreren i dag er i særklasse hva framsnakking av kulturminner angår, sier han med et smil. Berit Leikhammer nikker. – Innbyggerne merker seg også hvilke arenaer de møter ordføreren på. Du stiller selvfølgelig på mange arrangementer offisielt, men også av interesse, det merkes at engasjementet er ekte.
Lovordene er mange. Kanskje er det så enkelt. Ja, budsjetter legger begrensinger eller åpner muligheter, men veldig mye handler om engasjement, å løfte fram saker, skape begeistring og tro på at noe er mulig.
– Jeg er ikke annerledes enn andre. Får jeg oppmerksomhet, yter jeg bedre, sier Marianne. – Det samme gjelder de som står på for kulturminner eller andre prosjekter. Blir de sett, får de anerkjennelse, så streker de seg lenger.
Så slår hun over fra den mer offisielle ordførerrollen, til det personlige:
– Jeg framsnakker kulturminner fordi jeg har en rolle, men engasjementet mitt kommer fra hjertet. Kulturminner skaper
identitet. Identitet er viktig for samfunnet vi skal bygge. Det har ingen betydning om du er fra India, Oslo eller Gudbrandsdalen. Vi er i en region med stor vekst, med mange innflyttere. Disse som flytter hit kan i utgangspunktet være rotløse, de har
kanskje ikke noen dyp kjennskap til Sørum eller de andre kommunene. Vi må få nye innbyggere til å slå rot, slik bygger vi gode lokalsamfunn. Det er særlig i tilknytning til en slik identitetsbygging at kulturminner kan være så viktige. Vi er fantastisk heldige. Vi er en kort kjøretur unna Oslo, og har fantastisk mye å by på. Dette er historisk grunn, vi har jordbruk, industrihistorie, vi har Bingen lenser. Noen få folk er utrolig flinke til å ta vare på alt dette for ettertiden, sier Marianne.
For Jørgen har uavhengigheten til Opplev Sørum vært viktig. Han er ikke knyttet til én side. Han samarbeider med alle, hele spekteret, og har ingen avtale med kommunen. – Vi krangler når vi er uenige, enten det er med politikere eller andre aktører.
Om det går som vedtatt, vil det snart bli nye politikere å krangle og samarbeide med. Kommunene Sørum, Fet og Skedsmo skal slås sammen til det som etter alt å dømme blir hetende Lillestrøm kommune. Hvordan skal det gå med kulturminnevernet? Meningene er delte rundt bordet. Det kan bli en styrke, og det kan by på utfordringer. Hvor vil lojaliteten ligge? Hva med den lokale identiteten? Vil den styrkes eller svekkes?
– Historien er et viktig bakteppe. Når vi nå blir større enheter blir det enda viktigere for oss som jobber med lokal identitet at
kulturminnene løftes, sier Dag.
– Jeg tror ikke det er noen grunn til å være redd for «å miste» noe, skyter Berit inn.
– Nei, hva betyr det egentlig at noe er «vårt», spør Marianne. – Ta Bingen lenser, det er ett element i et svært vassdrag, det er ikke «Sørum sitt». Jeg tror vi har mye å tjene på å bli større. Oslofolk kjører rundt
på Østlandet og «aner ikke hva de kjører forbi på Romerike». Dette er ikke Sørums utfordring alene, med 17 500 innbyggere.
Jørgen nikker, men ser litt betenkt ut.
– Mye av dette arbeidet med kulturminner henger i en tynn tråd. Gjennomsnittsalderen blant de som engasjerer seg er høy. Det er generelt et problem for frivilligheten. – Det er viktig at vi ikke jobber på siden av kommunen, legger Berit til. – Vi må inviteres inn, det er viktig med lydhørhet i administrasjonen og hos politikerne. Dette er ikke enkeltpersoners sak, men kommunens.

DRØMMER OM OPPLEVELSESSENTER

chevron-right chevron-left

Et par steinkast unna Bestefarhuset ligger Slora Mølle, og nå er det Dag Winding Sørensens tur til å vise rundt. I 20 år har han og resten av Blaker og Sørum Historielag kjempet for å få denne gamle mølla med røtter tilbake til 1600-tallet satt i stand.
Bygningen som står der i dag er fra 1908, etter at tidligere møller har brent ned.
Ved dammen ovenfor møter vi på Magnar Olsen og Brith Kristiansen. Brith er en ekte kulturbærer, som datter av den siste mølleren som ga seg i 1961.
– Her løp jeg og lekte som barn mellom melsekkene, sier hun med et smil. Hun bor på naboeiendommen og steller for dugnadsgjengen som i mange år har nedlagt utallige timer på å restaurere bygningen.
– Da historielaget overtok mølla var den et vrak, forteller Dag. – Vi visste veldig lite om hvordan en mølle driftes da vi startet med dette prosjektet. Det har vært og er fortsatt et puslespill av løse bygningsdeler.
Det siste store prosjektet har vært å rekonstruere det 35 meter lange turbinrøret. En dag skal det også renne vann gjennom
det. Inne er det «work in progress» i alle stadier. Her er remmer, taljer og rep. Her er siktekasser og børsteskiver. Her er intakte løftemekanismer for tunge melsekker, og en møllestein som settes i stand. Istandsetting som dette koster store summer, og mye av støtten har blant annet kommet fra Kulturminnefondet.
– Drømmen min er at Slora Mølle skal bli et opplevelsessenter for barn og unge der de kan lære om landbrukshistorie, sier Dag. – Det er viktig å engasjere de unge, det er den beste måten å sikre interessen for kulturminner på.

FOR PÅL ROBERG handler det om tog både på jobb og privat. Han er ansatt i Bane Nor, og bruker fritiden på Tertitten og andre smalsporbane-prosjekter.

Fra Slora Mølle går ferden videre til Sørumsand og Tertitten. Her treffer vi Pål Roberg, en av de rundt 25 frivillige damplokomotiventusiastene som drifter toglinjen, med kjøring hver søndag fra juni til september. Men Pål har også drømmer og ambisjoner utover de beskjedne 3,5 kilometer med skinnegang smalsporbanen Urskog-Høland har å by på. Han er også styreleder i foreningen Aurskogbanen som ble etablert for fire år siden og som arbeider for å reetablere deler av smalsporbanen som ble nedlagt i 1960 i kommunene Aurskog-Høland og Sørum. Foreningen har sete på tidligere Finstadbru stasjon, og har som langsiktig mål å reetablere banesporet mellom Finstadbru og Fossum. Samtidig er de inne i prosjektet til Haldenkanalen med å reetablere Skulerud stasjon, med muligheter for å reetablere ca. 13 km bane i retning mot Hjellebøl.
– Jeg pleier å si at jeg har et 30-årsperspektiv på dette, sier Pål med et bredt smil.

HISTORIEN VASKES BORT

chevron-right chevron-left

Jørgen, Berit og jeg stiger inn i det grønne gliset. Vi passerer Sørum kirke, antatt reist i 1166, men den får jeg ha til gode. Når vi passerer åskammen noen minutter senere, kommer de til syne: lensekarene. De ligger der ute i Glomma som en sperre på tvers. De ser nesten litt truende ut, som en krigsflåte i det fjerne. Så blir de da også kalt «Den spanske armada» lokalt.
Hva er de egentlig, disse små øyene ute i den strie elva? Noen av dem er nakne, andre er overgrodd. Noen er i ferd med å bli tatt tilbake av naturen, etter å ha stått imot vannmassene i mer enn hundre år. – Lensekarene fungerte som bremseklosser for tømmeret, de besto av steinmasser inni en ramme av tømmer. På 1990-tallet var det ingen som brydde seg om disse restene etter fløtervirksomheten. De bare forsvant stille, forteller Berit.
Selv har Berit Leikhammer arbeidet med Bingen lenser i en årrekke. Hun har skrevet bøker og foreleser. Hun er nært knyttet til lensene. Bestefaren var selv tømmerfløter. Bildet av ham pryder en av de flotte informasjonstavlene Berit og lenseminneforeningen har brukt mye tid og krefter på å få plassert langs turveien som følger elvebredden. Bingen Lenseminneforeningen ble stiftet i 2011, og noe av det første de gjorde var å kartlegge alle de 51 lensekarene. Planen er imidlertid ikke å redde dem alle, det har man verken penger til eller behov for.
– Prosjektet vårt nå er å sette i stand de to lensekarene nærmest land på østsiden av elva, i tilknytning til fløterbrakka på Tangen. På den måten kan vi fortelle historien om hvordan disse var bygd opp og fungerte, vist i et fløtermiljø. Videre skal det anlegges brygge til lensebåten foreningen har kjøpt og som skal brukes i turisttrafikk i vassdraget etter hvert, forteller Berit. 100 000 kroner fra Sørum kommune og 400 000 kroner fra Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DNBs prosjekt «Kulturminner for alle» gjør at prosjektet nå er i gang.
De resterende 49 lensekarene skal naturen og vannmassene sakte med sikkert få ta tilbake.

ET UNIKT STYKKE AMERIKA

chevron-right chevron-left

Under kjøreturen videre tenker jeg på kommunesammenslåing og lokal identitet.
Hva skjer med Opplev Sørum når tre kommuner blir en og navnet blir Lillestrøm?
– Opplev Sørum er blitt veldig innarbeidet, og jeg kommer ikke til å endre navnet, sier Jørgen. – I dag er Sørum knyttet til kommunegrensen, men sånn har det jo ikke vært historisk. Navnet Sørum kommer av Sudrheim, og det var en av Nordens mektigste ætter, med enorme skogområder. Ættens storhetstid strekker seg fra helt tilbake på 1200-tallet og fram til 1500-tallet. Kanskje er det den historien som skal fortelles nå som kommunen Sørum opphører. Dagens Fet og Skedsmo kommuner er også del av det historiske Sudrheim. Det handler om hvilke historier man velger å berette, sier Jørgen i det vi svinger inne foran en grønnmalt brakke som minner meg om filmen «Bagdad Café».
Eight Amcars Club av 1977 står det på et skilt. Vår grønne Studebaker er på hjemmebane. Innenfor døren er det som å gå rett inn i 1950-tallet. Norske rockabillyhelter på veggene, 50-talls i høyttalerne. Man er med ett ganske fjernt fra norsk 2017-virkelighet. Jack Tveter byr på kake og kaffe, og forteller at han har en lang natt foran seg; siste korrekturen på jubileumsboka om klubbens første 40 år må gjøres innen i morgen. 396 biler er omtalt i boka – det er antallet biler registrert hos klubbens medlemmer. Eight i klubbnavnet viser til de åtte (i realiteten ni) amerikanske bilmerkene som tapte kampen
mot de store produsentene i årene 1946 – 1966. Blant disse er De Soto, Hudson, Packard, – og selvfølgelig Studebaker. Klubbens formål er å ta vare på disse for kommende generasjoner og skape en permanent utstilling av samlingen.
– Denne samlingen er unik på verdensbasis, enkelte av merkene finnes det flere av her i Sørum enn i hele USA, forteller Jack. Han har selv reist rundt i Norge på jakt etter rustne vrak bak låver og uthus, eller inne i skogholt. Mange av disse ruller rundt på veiene i dag, blanke i lakken og gromme i lyden.

– Det er mye kulturhistorie i gamle biler, slår han fast.

TILBAKE TIL NULLPUNKTET

«NYE NORDLI» ved Lørenfallet, reist som en kopi av den over 200 år gamle bygningen som ble revet i 2009. Avgjørelsen den gang får fortsatt Jørgen Kirsebok til å riste uforstående på hodet.

Jørgen og jeg har nå en siste post på programmet. Vi må selvfølgelig dit det hele startet, «Sørums nullpunkt», på høydedraget over Fv. 171. En hvit bygning «mer opprinnelig enn den opprinnelige» troner der oppe, til forveksling lik bygningene som ble revet i 2009. En søt sebra står på tunet, som en indikator på hva som befinner seg innenfor veggene.
– Hele saken med å bygge opp igjen en identisk bygning er underlig. Når Nordli fra slutten av 1700-tallet først var borte kunne de jo ha bygget hva som helst annet og moderne. I stedet laget de altså en kopi for å huse en ny barnehage, sier Jørgen og rister på hodet. Kanskje er det en mening i det også. «Nye Nordli» er blitt en slags kulturminne i seg selv, som et monument over en meningsløs rivesak, der ildsjelers engasjement og en bygnings rike historie kom til kort fordi «det gikk politikk i saken».