Rånåsfoss bru – refleksjoner fra en kulturkriger

Tirsdag 19. april ble Rånåsfoss bru gjenåpnet med taler og snorklipping nesten på dagen fire år etter at bevaringen var et faktum. Brua har gjennomgått en rehabilitering som har kostet 16 millioner. Var det verdt det?
 
Av Jørgen Kirsebom. 

Lokalt engasjement

For litt over fire år siden ble rivingsplanene gjort kjent av Romerikes Blad. Opplev Sørum satte fort igang en bevaringskampanje etter noen dager med «research». Ola Fjeldheim fra Fortidsminneforeningen skrev i tidskriftet «Fremtid for Fortiden», at kampanjen var «et eksempel på vernekamp som det er mye å lære av. Informasjon og innlegg spres via nettet, og det hele krydres med flotte bilder som viser brua i all sin prakt. Bildene kan fritt lastes ned for redaksjonell bruk, og har allerede vært på trykk i lokalavisene».  
 
Nils Audun Karbø, avdelingsdirektør i Statens vegvesen, etterfulgt av Solveig Schytz (V) fra Akershus fylke, tidligere avdelingsleder Nils-Erik Bogsrud samt ordfører i Sørum, Marianne Grimstad Hansen, påpekte alle som én at brua ville ikke vært her i dag hadde det ikke vært for det lokale engasjementet.
 

{%SLIDESHOW_ID(26)%}

Alle foto Jørgen Kirsebom 

Det er selvfølgelig veldig hyggelig å høre at det lokale engasjementet var utslagsgivende når man selv har vært en av de sentrale pådriverne. Det er også veldig positivt at både Sørum kommune, Rånåsfoss Vel, Blaker og Sørum historielag, Fortidsminneforeningen, Bingen Lenseminneforening, politikere og mange enkeltpersoner ble aktive deltakere i kampanjen.  
Det var også generell liten motstand blant politikerne i Sørum kommune. Det var bare én politiker og noen få sentrale personer jeg møtte som syntes det var tull å bevare brua. Gjentakende kommentarer var at vi ikke kan ta vare på alt, og at vi har jo ei fin og ny bru litt lenger oppe i elva. Selv om gamle-brua var unik, ville det være bortkastet å bruke så mye penger på et slikt prosjekt. Det er rart med det, man kan være enig med 30 politikere, men det er de gangene man er uenig man husker best. Men i etterkant er det viktigere å huske og være takknemlig for de man har med seg, istedenfor de man har imot seg. Samtidig er det viktig å huske at uenighet er uvurderlig fordi man da må skjerpe seg i argumentasjonen sin. Litt motstand er gull verdt!
 

Viktigheten av verneplaner og en undersøkende presse

Jeg tror det utslagsgivende var vegvesenet sin egen verneplan. Hadde ikke de laget dette imponerende dokumentet, ville jobben vært mye vanskeligere – om ikke umulig. Det er også viktig at media følger med i timen og løfter fram saker når det offentlige systemet planlegger og vurderer inngrep i lokalsamfunn på denne måten. Her gjorde Jon Theodor Hauger-Dalsgard, fra Romerikes Blad, en kjempebra jobb da han belyste rivningsplanene til Statens vegvesen og fremhevet at brua var på verneplanen
Jeg har forstått i etterkant at det kan være store konflikter internt i forskjellige offentlige organer om viktigheten og innholdet av verneplaner. Jeg har også forstått at noen mener verneplaner innebærer bortkastede ressurser, og at de som jobber med planene, møter store utfordringer og kan bli regelrett motarbeidet.
Som aktivist har man kanskje en tendens til å se på det offentlige som én organisasjon eller én motstander. Man glemmer at inne i systemet er det mennesker med forskjellige meninger som  også kjemper for samme sak. Det burde heves over enhver tvil at i denne saken, og sikkert i mange andre saker, er verneplanene viktige dokumenter som bør brukes av media og andre interessenter. Det at et objekt står på en verneplan, er på ingen måte det samme som at objektet er eller vil bli vedlikeholdt, vernet eller fredet. En verneplan kan ikke bli en sovepute. Derimot er planen en liste over viktige kulturminner som man kan bli nødt til å kjempe for dersom de skal bli vedlikeholdt og bevart. 

Undersøkende aktivisme

Selv fikk jeg en telefon fra Willy Engen, som selv var aktiv i Bevar Bingsfoss-kampanjen på 70-tallet, etter at RB hadde trykket den første saken. Engen nevnte at Rånåsfoss brua ble krevd bevart av Riksantikvaren allerede på slutten av 70-tallet da Bingsfoss brua ble revet. Denne telefonsamtalen ble sentral for bevaringskampanjen som Opplev Sørum satte i gang.
Jeg benyttet anledningen til å kontakte Norsk Vegmuseum og alle arkivene; Nasjonalarkivet, Statens vegvesens arkiv, Akershus fylke, Sørum kommune og Riksantikvarens arkiv. Jeg ringte også til daværende sjef for tekniske kulturminner hos Riksantikvaren, som ikke ønsket å uttale seg om saken, men han lyttet i hvert fall. Han forsikret meg om at han hadde saken liggende på bordet foran seg. 
Følgende brev ble sendt til alle arkivene:
«Jeg skulle gjerne hatt informasjon om byggingen av Rånåsfoss bru i 1918 og ombyggingen i 1927.
I tillegg vil jeg gjerne hatt innsyn i konsesjonsvilkårene for byggingen av Bingsfoss kraftverk og dokumenter ifbm rivingen av Bingsfoss bru/bevaring av Rånåsfoss bru. Kraftverket på Bingsfoss ble bygget i 1977 (i perioden 1975-1978) og Bingsfoss bru ble revet i 1978.»
Brevet ble etterfulgt av telefoner og purringer.
Jeg fikk endelig svar samme dag som Statens Vegvesen kunngjorde bevaring av brua, den 16. april 2012. Da kom følgende epost fra Arkivverket:
«Rånåsfoss bru, og Bingsfoss bru og kraftverk
Vi har undersøkt i arkivet etter Statens vegvesen Akershus og funnet planer for byggingen av Rånåsfoss bru og Bingsfoss kraftverk. Referansen er A-10072 Statens vegvesen Akershus, serie Dd boks 42 og serie Fb boks, 28, 78 og 79. Det er mulig privatarkiv 1190 Kværner Brug, serie Eb boks 122-123 på Riksarkivet også kan inneholde opplysninger om byggingen av Bingsfoss kraftverk.»
Samme dag skriver Statens Vegvesen i sitt notat om bevaring av Rånåsfoss bru: 
«Bingfoss bru ble tillatt revet av Riksantikvaren under forutsetning av at Rånåsfoss bru ble bevart.»

Erkjennelser og innrømmelser 

Daværende avdelingsleder Nils-Erik Bogsrud holdt en flott tale under seremonien under åpningen den 19. april i år, en tale som det virkelig står respekt av. Han innrømmet at de ikke hadde sjekket om Rånåsfoss bru var på verneplanen når de først drøftet rivning, ei heller visste de at Riksantikvaren hadde krevd at Rånåsfoss bru måtte bevares da Bingsfoss bru ble revet i 1978. Vegvesenet hadde blitt bedt om å prioritere gang- og sykkelsti langs skoleveiene, og siden Rånåsfoss bru ikke var en del av en skolevei, ble brua vurdert revet.
Det er forfriskende når noen kan innrømme at det ble gjort en feil, og at i denne saken ble det en lykkelig slutt. Bogsrud bekreftet også at det var det lokale engasjementet som gjorde utslaget for bevaringen. Brusaken på Rånåsfoss kunne ha fått et helt annet utfall dersom ingen hadde gjort jobben med å minne vegvesenet på disse viktige momentene. Dersom ingen hadde stått opp og sagt sin mening, ville sannsynligvis brua blitt revet. Det er lett å si unnskyld i ettertid. 

Magiske bilder

Nils Audun Karbø innledet seremonien med blant annet å fortelle om hva som hadde blitt gjort med brua de siste fire årene, men han avsluttet med å si at det ligger mange flotte bilder av Rånåsfoss brua på Statens vegvesen sine egne hjemmesider og at fotografen var Jørgen Kirsebom. Det var en underlig følelse å høre navnet sitt. For litt over fire år siden skulle den rivningstruede brua nettopp reddes ved hjelp av magiske bilder. 
 

{%SLIDESHOW_ID(25)%}

Alle foto Jørgen Kirsebom 
Bilder av Rånåsfossbrua ble da gjort tilgjengelig for nedlastning via nettsidene våre sammen med både linker til relaterte dokumenter og kilder. Mange lokalaviser rundt om på Østlandet skrev om Rånåsfoss brua og brukte bildene i omtaler.
Utallige ganger har jeg vært ved brua, sene kvelder og tidlige morgener, for å ta bilder. Nesten litt besatt. Jeg følte et ansvar for å dokumentere hvor flott brua er, slik at jeg kunne overbevise alle at bevaringen var en riktig avgjørelse. 16 millioner kroner er tross alt mange penger og kunne selvfølgelig vært brukt på andre formål. 
Det er svært hyggelig at Statens vegvesen senere kjøpte bildene som jeg tok og bruker dem i sin egen markedsføring og dokumentasjon av brua. I tillegg er det gledelig at bedrifter som har vært med på å restaurere brua, også benytter seg av bildene. Og sist, men ikke minst, er det en ære og få ett av bildene sine på informasjonsskiltet som er montert på brua.
 
Til slutt vil jeg si at Statens vegvesen har gjort en fantastisk jobb med restaureringen. Det er en fryd for meg å stå langs elva og ta bilder av brua i skumringstider og nattemørke. Jeg er sikker på at brua tilfører enormt med verdi til Rånåsfoss og Sørum. Både som opplevelsesverdi og bruksverdi, men også som direkte verdiøkning for alle huseiere.
Var det verdt det? Hva synes du? Kommenter gjerne under!
 

Suksessaktivisme: «En tidlig start rundt bordet»

Noen tips og råd til brobyggende aktivister … 
1. Advarsel! Det er slitsomt å være aktivist. Det er ikke å stikke under en stol at det kan være en påkjenning å være alene mot kommune, stat, direktorater, antikvarer, etater og andre vesener. Det kan bli mye med media også. Derfor skaff deg raskt noen allianser og et nettverk. Du må være villig til å jobbe hardt i en periode. Det er også veldig givende, spesielt når man når igjennom.
 
2. Forbered deg! Tilegn deg den kunnskapen du trenger. Samle inn dokumentasjon og gjør dokumentasjonen tilgjengelig. Prøv å være så historisk korrekt som mulig, men sett farge på historien. Historikere blir ofte tørre fordi de skal være pinlig nøyaktige. Satt litt på spissen er politikere til sammenligning mindre nøyaktige og mer opptatt av det som selger.  
3. Vær tidlig ute! Politikere er ikke lett å påvirke dersom de allerede har hatt sine gruppemøter og tatt sine standpunkter. Husk at ingen politikere er ute etter å rasere sitt lokalmiljø eller gjøre livet surt for folk. De er opptatt av sine løsninger og sine prioriteringer som de har tro på. De ønsker å skåre flest politiske poeng, og det er ingen politiske poeng å skåre dersom alle er enige. Det beste er om du klarer å skape en «følelse» hos politikerne som gjør at det fremstår som galskap å gjøre noe annet enn å verne. Rådmannen og byråkratiet kan være like vanskelig å påvirke dersom innstillingene allerede er skrevet, men det er politikerne som oftest bestemmer. 
 
4. «Rundt-bord» mentalitet! Tenk at du sitter ved et rundt bord, ikke med partene på hver sin side av bordet, men alle parter på samme side. Ikke let etter syndebukker og unngå personangrep. Hold fokus på sak. Finn fellesnevnere. Skap samarbeidspartnere og allianser. Da kan alle komme seirende ut av det! 
 
Bli en brobyggende aktivist 🙂