Hærfangkjerka - langt inne på storskogen

Langt inne i skogene øst for Øyeren ligger en av Romerikes aller største naturattraksjoner; Hærfangkjerka. Høyt over myr-området Slorene, som skiller Sørum fra naboen Aurskog-Høland, troner den 334 meter høye åsen Hærfangen. I den bratte fjellsiden har det en gang gått et stort skred. Enorme steinblokker har rast ut fra den stupbratte fjellsiden og med bulder og brak tumlet nedover mot myra før de til slutt slo seg til ro i ei flere hundre meter bred og mer enn 60 meter høy rasmark. 
Boka Romerike – eventyrlige opplevelser er en guide til Romerikes fineste naturperler og kulturminner. Boka er en guide til alt fra de fineste utsiktstoppene og de beste kanoelvene, til museer, markastuer og bygdetun. Den tar deg med på en reise gjennom Romerikes 14 kommuner. Med utgangspunkt i friluftsliv, naturopplevelser og kulturminner viser den hvor mangfoldig og eventyrlig vår del av Romerike er. Boka er skrevet av Øystein Søbye og Ola Einbu.
Midt i ura troner selve kirkespiret, en 10-15 meter høy steinblokk, bred og rund nede ved foten, men smalnende og sylskarp oppover mot spissen. Den som vil preke i denne kjerka, må være forberedt på en luftig klatretur; på nedsiden er det 40 meters fritt fall ned til bunnen av ura. Til gjengjeld kan han ikke klage over menigheten; tusener av gran- og furutrær som bølger innover sjumilsskogen.
Det er vondt å komme seg opp til selve kjerka. Her må du krongle deg fram blant store steinblokker og tett skog. Steinene er dekket av et tjukt lag mose som ikke bare er glatt å gå på, men som iblant skjuler bunnløse sprekker i ura. Flere mulige ruter ender blindt, men går du feil, er det bare å klatre ned igjen og begynne på nytt.
På kirkebakken – et litt flatere om-råde mellom spiret og den stupbratte fjellveggen – står noen urgamle furuer som du kan lene ryggen mot, mens du beundrer Hærfangkjerka i sylskarp silhuett mot storskogen på den andre siden av dalen. Sitter du lenge nok, og stille nok, blir du kanskje belønnet med synet av den rette presten i Hærfangkjerka; musvåken som iblant bruker spiret som hvile- og utsiktsplass.
Men her er mer å se. Som i alle gamle bygninger er det også i Hærfangkjerka skjulte rom og hemmelige ganger. Inni-blant de store steinblokkene har det dannet seg hulrom og trange passasjer. Med litt forsiktighet lar det seg gjøre å krype ned i dem. Noen ender i store rom som har en takhøyde på flere meter, andre i svarte fjellveggen. Er du riktig heldig, finner du en helt spesiell gang som munner ut i Blaker – flere kilometer unna! Så sier i hvert fall sagnet, som også kan fortelle om folk som har begitt seg inn og aldri siden er blitt sett …
Som med mange andre gamle sagn er det noe sant også i dette. Den største hula, 20 meter lang og opptil fem meter under taket, munner faktisk ut høyere oppe i fjellsiden. Nå er ikke dette snakk om noen egentlig berghule, men ved en tilfeldighet har steinblokkene lagt seg slik til at det er mulig å krype over og under og til slutt komme fram ovenfor raset. Det er litt trangt i utgangen – ikke noe for folk med anlegg for klaustrofobi. Hele tiden drypper det fra taket, og er du ikke stø på foten, er det lett å skli på de sleipe steinene. Klatringa er likevel ikke spesielt vanskelig for den som tåler å bli litt våt og møkkete. Direkte farlig er det heller ikke – steinene som har ligget der i århundrer, blir nok liggende en stund til.
Fra huleåpningen går det et svakt fâr oppover og mot venstre. Følger du det, kommer du ut på selve galleriet i Hærfangkjerka. Der, ytterst på stupet, kan du stå som presten i kjerka og ha en fan-tastisk utsikt over kjerkespiret, Slorene og den skogkledde nordre Ringkollen.
Vil du ta en søndagstur til Hærfang-kjerka, er det lettest å kjøre riksvei 169 til Skjatvet. Derfra må du ta beina eller sykkelen fatt. Følg skogsbilveien inn til den idylliske Slordammen. På ei øy i dette vannet ligger forresten «treriksrøysa», en stor varde der hvor kommunene Fet, Sørum og Aurskog-Høland møtes. 
Et stykke videre oppover mot Hær-fangen tar en mindre traktorvei av til høyre. Den følger du ned til Slorene. Der trasker du noen hundre meter innover myra til du ser kirkespiret til venstre oppe i lia. For en som er i vanlig god form, er det ikke så vanskelig å klatre opp til kjerka. Den enkleste ruta går på venstre side av spiret.
Noen mener det er selve stupet som er opprinnelsen til det spesielle navnet: Her kunne jegeren jage haren ut mot stupet hvor den ville bli et lett bytte – åsens opprinnelige navn skulle da ha vært Harefangen. Navnet kan også ha sin opprinnelse i et av de gamle sagnene om kjerka: Ordet Hærfang betyr krigsbytte, og på 1500-tallet skal en røverbande som hadde tilhold nede ved Øyeren – kanskje den samme som holdt til på Tjuvstuåsen i Østmarka  – ha gjemt bort store mengder tyvegods i ura. Vil du gå på skattejakt, kan derfor Hærfangkjerka være det rette stedet.