Eivind Luthen er mannen som først begynte å skrive om pilegrimsvandring og pilegrimsveiene i Norge i moderne tid. Han tok også intiativ til å merke en del sentrale ruter, bl.a. fra Oslo-Eidsvoll-Hamar og rutene Halden-Oslo og Larvik-Oslo.
Eivind Luthen har hatt et rikt liv med erfaring fra mange yrker; stillasjebygger, nordsjødykker, religionshistoriker, forlegger og forfatter. Han er også vikingskipsbygger, guide, kulturentusiast, seiler og først og fremst; pilegrim.
Tekst og foto Jørgen Kirsebom
Luthen har en indre uro, og søker stadig nye horisonter, er mye på oppdagelsesferd. Han reiser til de underligste steder i verden. Han er på konstant leting etter spor fra fortiden, det være seg templer, hellige kilder, rundkirker, klostre, gjengrodde veier og nedlagte havner. Men han oppsøker også mennesker som har noe å fortelle – mennesker fylt av lidenskap, livsglede og entusiasme.
Det er en glede å få innblikk i Luthens pilegrimsverden som har preget hans liv i 20 år.
Denne dag skulle vi se nærmere på Pilegrimsveien igjennom Sørum.
Jeg hentet Luthen på Frogner stasjon og vi satt og pratet litt utenfor kiwi-en på Frogner over en kopp pulver-kaffe.
Først måtte jeg spørre Eivind om det er nødvendig å være religiøs for å være en ekte pilegrim?
Det var tydelig at det var et pussig spørsmål etter ansiktsutrykket hans å dømme. Verre er det med varmdrikken som jeg serverer, instantkaffe hører ikke til Luthens preferanser. Han liker helst god gammeldags traktekaffe.
– Å være pilegrim er for meg å gjøre et oppbrudd, åpne nye dører, legge ut på en ferd som kan være preget av usikkerhet. Ofte kan det være en langtur. I disse dager forbereder jeg en ferd over Atlanteren. Å seile på storhavet nattestid under den funklende Melkeveien er for meg en eksistensiell opplevelse. Det er fjerde gang jeg gjør dette, det er nervepirrende, men gir også en sterk følelse av å være i live.
Det er enklere å være på langvandring for eksempel til Santiago de Compostela, men også det er utfordrende. Man skal takle sitt eget selskap, en sliten kropp, savnet etter venner og familie.
Mange tror at det er den religiøse dimensjon som preger mitt pilegrimsarbeide. Men det er snarere gleden av å gå i gamle kulturlandskaper, og møte trivelige mennesker, dele et måltid.
Du trenger ikke være religiøs eller kristen for å være religionshistoriker» bryter han ut og ler før han sier at nå må vi sette kursen mot Leirsund.
På veien mot Leirsund spurte jeg om han selv hadde gått den lange veien til Trondheim. Igjen så han på meg med et ertende blikk og svarer:
– Er du sånn fyr som går ombord i flyet og spør om kapteinen har flydd før? Men spøk til side, jeg har gått til Trondheim mange ganger, både helt og delvis. Har også forfattet guidebøkene, blant annet sammen med min gode følgesvenn Tormod Berger
Luthens gule piler
Ved Leirsund må vi gå ut av bilen og her viser han meg en telefonstolpe med en gul pil på. Her går pilegrimsveien sier han. Jeg må innrømme at jeg har kjørt forbi her mange ganger, men aldri lagt merke til de gule pilene. I løpet av mange år har Eivind fått med seg mange forskjellige mennesker for å merke pilegrimsveien fra Oslo til Hamar med malingspann og malerkost. Disse pilene har i visse kretser fått tilnavnet Luthens gule piler. «Pilegrimene elsker disse pilene», sier han entusiastisk. I begynnelsen ble vi uglesett og folk trodde vi drev med hærverk, sier han og ler. I dag er situasjonen noe annerledes.
Det kan nevnes at pilegrimsrutene over hele Europa er malt med gule piler. De er lette å få syn på, også i regn og tåke, de holder seg godt, og maling er rimelig.
Mellom Leirsund og Frogner står det en ensom pilegrimsbenk som er tilregnet slitne Pilegrimer på sin vandring mot Trondheim.
Pilegrimsveien gjennom Sørum begynner ved grensen til Skedsmo kommune etter Leirsund og langs Gauteidvegen mot Frogner. Rett etter å ha passert traseen til Gardemobanen står det en pilegrimsbenk og et pilegrimsskilt. Pilegrimsveien tar så av hovedveien retning mot Frogner kirke.
Steinkirken ved Frogner kirke er fra 1180.
Ved Frogner kirke begynner Luthen å bli ekstra entusiastisk … nå skal jeg vise deg noe spennende som ikke mange vet om sier han. Deretter går vi bak middelalderkirken og så løfter han vekk noen busker, viser fram en gravstein med to duer i et kamskjell. Han forklarer ivrig at kamskjellet er selve symbolet på pilegrimsveien i Europa. Er det ikke vakkert? Så kommer masse historie på løpende bånd, nærmest på inn- og utpust. Han forteller mer om kamskjellets betydning og hvor flott middelalderkirken er på Frogner.
Kamskjellet er selve symbolet på pilegrimsveien i Europa.
Sørumpilegrim
Det finnes et middelalderdokument fra Sørum som knyttes til en viktig pilegrimsferd. Her hører vi om riksrådsmedlem Jon Martinssøn fra gården Sudrheim. Han tenkte seg til Roma ifølge et testamente fra omkring år 1400. På et norsk drikkehorn som ble laget omkring år 1313, har vi blant annet funnet våpenskjoldet til slekten Galtung. Det er symbolisert med en gris. I hjørnet av skjoldet er det også tegnet inn et kamskjell. Hornet er nevnt i et testamente satt opp av riksråd Jon Martinssøn fra år 1400. I testamentet fremgår det blant annet at Jon Martinssøn har tenkt seg ut på pilegrimsferd.
Ved Revestien setter Pilegrimsveien kurs for Vilbergfjellet og St. Olavsgang.
Men la oss vende tilbake til dagens pilegrimsutflukt. Vi følger pilegrimsveien ned til Frogner sentrum og opp langs Trondsheimvegen tvers over Haldenvegen (eller FV171) mot Lindeberg. Nå er det umulig og ikke se Luthens gule piler på alle telefon- og strømstolpene langs veien. Pilegrimsveien tar så til høyre langs Lindebergvegen og deretter til høyre ved Revestien og følger grusveien et stykke før den går inn i skogen mot Vilbergfjellet og St. Olavsgang. I tillegg til de gule pilene er det også satt opp treskilter og stolper som markerer ruten.
St. Olavsgang
Eivind Luthen (t.h) deler visjoner med Sørum ordfører Are Tomasgard ved St. Olavsgang langs Pilegrimsveien gjennom Sørum.
St. Olavsgang er en 200 meter lang og 3-4 meter dyp geologisk forkastningesprekk. Legenden sier at her sprengte Olav Haraldsson seg gjennom.
Gjennom Sørum er det ikke utenkelig at pilegrimen på sin ferd nordover gikk forbi St. Olavsgang på Vilbergfjellet via gardskirkene på Asak/Refsum før de dreide på en mer nordlig rute i retning Søndre Ile over Romsås frem til Ullensaker kirke.
Norges beste pilegrimsherberge
Glade pilegrimsgjester på Arteid gård. Fra venstre Klemens Urban (fra Berlin), Helle Clemensen (fra Danmark), Bjørn Ivar Voll, Ellen Rykkja Gilbert, Maria Jose Perez Navarro (fra Spania) og Arnoud Hoizer (fra Holland). Alle er på vei til Trondheim, som de regner med vil ta omtrent 30 dager.
Endelig fikk jeg muligheten til å korrigere «mesteren». Luthen hevdet at Norges beste pilegrimsherberge lå på gården Arteid i Ullensaker. Jeg trodde Arteid gård lå i Sørum, svarte jeg. Nei, det er i Ullensaker sier Luthen bestemt. Da vi kom fram til Arteid gård og møtte gårdsbruker og Pilegrimsherberge vert Dagfinn Eriksen, fikk vi bekreftet at Arteid gård definitivt ligger i Sørum nær grensen til Ullensaker.
På Arteid gård har familien innredet stabburet til et pilegrimsherberge. Her overnatter det omtrent 50-70 pilegrimer om sommeren.
– Dagfinn Eriksen er en trivelig fyr som stiller opp for slitne pilgrimer, hjelper dem med små tjenester. Herberget er et 150 år gammelt stabbur med masse atmosfære som inkluderer utstoppede villdyr, ting og tang fra gårdsdriften. Herberget har plass til minst 10-12 pilegrimer, her er kjøkken og oppholdsrom. Dusjfasiliteter finnes i nabohuset. Gjesteboken vitner om fornøyde gjester fra inn- og utland og prisen for å overnatte er beskjeden.
Det er tydelig at både Dagfin Eriksen og Pilegrimsherberget på Arteid Gård har en høy stjerne hos Pilegrimsforeningen St Jakob.
Hva var det som fikk deg til å begynne med pilegrimsveien?
– Det er et vanskelig spørsmål, kanskje handler det om å være mer tilstede i sitt eget liv, kjenne på noe annet enn å være tilskuer og forbruker. Jeg har stor skapertrang, jeg liker å tro at det jeg gjør er bra for mine medmennesker. Å bevege seg på vakre stier i naturen tror jeg er av det gode for de fleste.
